søndag 4. juli 2010

Tungt på hjertet

Det er gjerne når dagen åpner seg mot natt at tankene kommer. Gjerne som små blaff. Et bilde, en følelse, en sansning. Noe som var der, som du fornemmet i forbifarten, i den travle hverdagen og som du tenkte at du skulle ta vare på, huske, ikke glemme, om hvordan alt var - der og da.

Som når du ligger der i senga og hun ligger ved siden av. Det lyse håret som fordeler seg utover hodeputa hennes - som striper av sol, som bølger i vann, som lukter av såpe og klor fordi dere har vært på det første badelandbesøket siden hun ble syk. Og det gikk fint, det gikk så fint og hun tok kvantesprang i vannet på de få timene dere var der og hun fikk ikke føling, men det er det lave blodsukkeret du er redd for der du ligger og legger ei hånd over kinnet hennes - følingene som har kommet de siste kveldene. Som da du vekket henne timen over midnatt fordi håret hennes klistret seg til pannen og hun var så svett og tung av søvn og hun svevet såvidt over totallet. Og hun fikk spise og du fikk ikke sove og neste gang du målte var klokka 04 og hun svevde like under femtallet og du var så redd og du var så trøtt og hun drakk to slurker kulidrikke og du bad nærmest til vårherre om at det skulle gå fint, men du sov ikke da heller.

Og du erkjenner at det er redselen som er verst. Redselen for det søvnen skal gi, eller ikke. For at du skal feile, bedømmelsens sviktende kraft, utmattet av for lite søvn, for mye hverdag. Å bukke under. Og du stryker henne over håret, det er ny natt i emning og du må stole på medisinens lovnader, ellers kommer du ikke hel ut av dette - stole på at hun ikke skal få føling denne gangen og du vaker i søvnen, som et sjøpattedyr er du oppe og trekker pusten når hun ligger der ved siden av deg og håret er i floker og du hører at hun ynker seg og gråter og du kjenner angsten i brystet, er hun lav, er hun lav og hun sukker "Åh, mamma" i det du legger armen rundt henne og marerittet flyter ut som ringer i vann. 

Og armen hviler fortsatt der når natta gjør vendereis og det lille mennesket du elsker åpner øynene og dere trekker morgenens lette sukk over et tall og et øyeblikk som fra nå av sier at det er sånn det er - hver ny dag starter med ømme blikk og et stikk.

5 kommentarer:

  1. Du får meg til å gråte her i natta, men det er berre godt. Det var ikkje slik det skulle bli. Takk skal du ha for fine ord.

    SvarSlett
  2. noen tunge stunder blir det, desverre..
    særlig dager og netter med ny insulintype/basaldose etc, da må det måles ofte. man blir helt utslitt av slike netter, håper dere får bukt med følingene fort, og får natteroen tilbake.

    SvarSlett
  3. Takk for ordene, det varmer!

    SvarSlett
  4. Man kan blive helt mærkelig - når man læser noget, som man selv kunne have skrevet. Om føleserne, skrækken og ikke mindst skrækken for at fejle.

    Nu skal jeg ud og tører en tåre væk.

    SvarSlett