... å gå i ball med tall.
Som i går kveld. Jeg og frøkna hadde kommet hjem etter å ha vært på jentetur noen dager. Mannen hadde fått noen velfortjente fridager med mulighet til å ikke tenke tall og målinger, men kunne sove uten bekymringer. Så skulle nattens dose Levemir settes. Jeg var en smule oppslukt av en viss finale i et visst VM, og protesterte bare halvveis da han nevnte 3-tallet.
- Skal det ikke være 2?
- Nei.
- Nei vel.
Selvsagt skulle det være 2, noe som gikk plutselig opp for meg da jeg målte frøkna til 4,4 klokka 23 (vi har hatt så fine og stabile tall de siste dagene) og sjekket diabeteskurven vi fyller ut hver dag. Au!
Hva gjør vi nå?
Det ble noen skiver vannmelon, et lite ostesmørbrød, 15 i blodsukker utpå natta, 0,5 ins satt deretter og så våknet hun på 10. Alt korrigert og overvåket av en skyldbetynget pappa.
Moralen er: Sjekk, sjekk og dobbeltsjekk. Og fotballen har skylda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar