En første gang for alt

Også måling av ketoner i urinen. Snart to år etter diagnosen var et faktum, har vi altså gjort det. Sett den lilla fargen. Jenta med jernhelse kunne ikke stå imot influensasesongen. Hoste. Varm. Snørrete. Slapp. Og høyt blodsukker. I flere dager har hun ligget på 12-15. Vanskelig å få ned. I dag dro vi på sykehuset. De ville ha oss inn for en sjekk.

Blodprøvetaking er ikke lett som en plett sjøl om man stikker seg i fingrer og mage og lår flere ganger i døgnet. Det er et rent lite helvete. (Takket være vårt legesenter som stakk og stakk den dagen hun endte på UNN med diabetesdiagnosen og satte sprøyteskrekken i henne.)

Nå har vi lært et nytt ord. Blodgass. Den var det heldigvis så lite av (antar vi) at vi fikk dra hjem igjen. Allmenn helsetilstand danka ut spor at ketoner også på sykehuset.

Nå er vi hjemme. Med gasbind på finger og tørka tårer på kinn.   ❤

***

Oppdatering 13.2.
I dag gikk hun glad og fornøyd på skolen etter ei uke hjemme. Hoster fortsatt litt, blodsukkeret er fortsatt litt for høyt, men ellers alt vel. Det var influensa, kunne barnelegen bekrefte i brevet som var stilet direkte til diabarnet med ønske om god bedring. Det kan vi like.

Ro din båt

Korridoren er Mjølkevegens ukjente syster

linoleumsgolvet bona blankt for skoddetankar

å spegle seg i her vi kjem med heile oss på slep

og skriv oss inn i statistikken

Den kvite frakken, for gammal for ansiktet som held han oppe

idet eg mistar balansen. Søkket i belegget har evig liv.

Å vogge, voggar, voggar, voggar

orda som går førarlaust i ring

Velkommen! Vi har rekvirert eit eige rom inst i gangen

med tv og fjernkontroll og rikhaldig meny.

Ingen sa noko om ho som stikk hol på draumane dine kvar natt.

Er det sant? For resten av livet?

Ro din båt.

Blåmandag

Bare en liten banan

- Hun er tørr og fin, sier jeg til mannen etter å ha vært innom snuppas soverom og sjekket.
Minutter etterpå: - Mamma!

Joda, hun trodde hun var lav. Hun var lav. Og svett. Under dyna. Målte til 2,6. Fikk en banan. Sov med meg. Våkna i dag på 9,2.

Vi tror hun gikk lavt fordi hun tok følge med ei venninne etter skolen og gikk ganske langt, med tung skolesekk. Det er mye å huske på. Det er lite som skal til.

For øvrig er vi glad for et par novembermorgener med bs på 4,5.

Svensk tv-dokumentar

http://svtplay.se/v/2568304/dokumentarfilm/for_barnets_skull

God dag?

Det må sies å være en god start på dagen, i alle fall, når frøkna våkner med bs på 4,5 dagen etter Halloween, som hun tok helt og fullt del i. Dog under en viss overvåking.

Men hun var altså kvalm.
Til tross for at hun la seg på et greit bs og sov sammen med meg, og jeg merket ingen urolig søvn.
Så hvorfor denne veldige kvalmen?

Vi vet ikke. Men vi vet at hun nå har begynt å snakke om pumpe. Sjøl belønningsark hjelper ikke på å få satt langtidsdose i lår andre steder enn det ene stedet legen satte et rødt kryss over med tusj. Vi googler og googler pumpeliv og gruer oss mer enn vi gleder oss. Det er det ukjente. Del gjerne gode erfaringer med meg. Jeg trenger det.

Kontroll

Vi har ikke vært på sykehuset siden i april. Det er lenge. Ikke minst med tanke på de enorme svingningene i bs siden den gang. Siden i sommer har vi økt Levemir-dosen på natt fra 5-6 til 13. (Dagdosen er 5.) Det er mye å finne ut av på egen hånd. Men sånn er det vel bare.

Uansett. HbA1c var 8,0. Ergo har hun gått litt ned, fra 8,3, utrolig nok.

Men vi har større ting å stri med. Skolesituasjonen er på ingen måte tilfredsstillende. Nye møter i dag. Jeg håper virkelig det venter bedre dager på den fronten. Det fortjener ei meget ansvarsfull lita jente som har fått litt for mye ansvar i skolehverdagen. Jeg tror jeg stopper der.

Stolt

I siste nummer av Diabetesbladet forteller to jenter om sin skolehverdag med diabetes. Den ene er mi. Jeg er stolt av dem begge!

Diavenner

Kudos

Snuppa har fått ny lærer.
I dag ringte snuppa meg. Kunne den nye læreren få måle blodsukkeret sitt?
Selvsagt kunne han det. Etter halvannet år med dia er det ingen lærer som har spurt om å få gjøre det. Snuppa stakk. Han fikk 4,1. Og de brukte egen lærernål, altså. Vi er da ikke amatører:-)

Skryt

Mestring handler om mer enn godt blodsukker. Mestring handler om å være snart ti, og gå ut i hverdagen. Ut i verden. Ut i bursdager der bursdager feires.

Først på kino. Mamma henger med bare for å si hei til vertskapet, gi en klem og gå. Mamma drar hjem, og avtalen er at snart tiåringen får beregne dosene selv, mens mamma er en liten telefon unna dersom det trengs.

Smurfene sees, godteriet spises og samtalen kommer først på pizzastedet etterpå. Vi drodler kjapt, og hjemme er hun 6,8. Vi vet at hun nok stiger utover natta, det er sånn det er hos oss for tida, men det lever vi enn så lenge med. (Og har justert nattdosen til 13. Det er dobbelt fra tidligere i sommer.)

Det jeg ville fram til er at hverdagen går framover. Det er tryggere skritt for hver rute som gåes. Og det er så godt. Mi jente i lag med venninnene. Hun har det godt.

Å bryte loven

Det gjør man. Når datter har satt insulin for ei pølse med brød og festivalpølsekøa viser seg å være ugjennomtrengelig. Stor. Lang. Brei. Minst femti før oss.

Da blir mamma tigermamma og gjør det hun må. Forserer stengsler, går utenfor grenser, potelett, umerkelig, plutselig - først. Ei pølse med brød, takk!

To minutter tok det. Ingen så det. Ingen sa noe i alle fall. Sjøl om tigermamma hadde en forsvarstale klar på tunga. Men hadde de forstått det?

Øyne i nakken

Det hadde vært fint å ha. Eller i det minste den totale oversikten.
Hjemmet. Huset. Med alle som bor her. Som summer og skravler og tråkker i trapper og spør og svarer. Hvor er fjernkontrollen? Den ligger i sofaen. Hva har vi til middag? Er du sulten? Har vi reine boxere? Jeg føler meg lav. Når kommer du hjem? Jeg finner ikke nøkkelen. Liker du det nye pennalet? Hvor mye skal jeg sette? Hva er klokka? Åtte. En time til kveldsdosen. Stille inn penna. Til maten. Vil du har mer? Jeg legger nattdosen her. Husk å pusse tennene. Satte hun nattdosen? Ja, gjorde hun ikke det? Jeg tror ikke det. Jeg synes hun satte seg slik hun pleier. Hvordan la du penna på benken? Ved siden av den andre. Jeg tror ikke jeg satte nattdosen, mamma. Gjorde du ikke?

Så hva gjør man når man glippet på øyeblikket? Lar være å sette 11 enheter? Setter 11 enheter? Enn hvis?

Vi satte. Min puls var ikke videre lav de neste timene. Men hun husket rett. I dag hadde jeg øyne i nakken. Kanskje på tide å få seg minnepenn?

Spark på leggen

Av og til får jeg lyst til å sparke diabetes på leggen. Hardt! Oppfør deg! Gjør som vi har sagt!

Men diabetes bare rister på hodet og gjør som han vil.
20 ved siste måling. Over 14 hele dagen. På tross av økt nattdose - fra 7-8 til 10 i løpet av sommeren. Og i morges økte vi dagbasalen fra 4 til 5. Tror jeg må ta på stiletthæler. Så det kjennes.

Hvem bestemmer?

Bestemmer du over diabetesen, eller bestemmer den over deg?
Det tenker jeg på i kveld mens Vårherre sender en uanmeldt regnskur over taket.

Før diagnosen bestemte seg for at vårt hus var et fint hjem å slå seg ned i, var vi en B-familie. Ikke at vi ikke kunne fungert som A, men vi trivdes som B. Og vi gjør det fortsatt. Mor, far og alle tre ungene. Det betyr at vi lever best på natta. I alle fall føles det sånn. I alle fall går vi alle seint til ro. Seinere enn folk flest. Vi må selvsagt opp og på skole og jobb, men helger, du. Og ferier. Da sover vi. Lenge. Og snuser inn lukta av reine sengeklær og kroer oss i varmen under dynene og ingenting haster med å stå opp.

Så måtte vi plutselig stille klokka. For å sette morgendose. Enten det er hverdag eller fest. Og tro ikke at vi sluntrer unna. På ingen måte. Men vi legger oss igjen. Og kjenner på de varme dynene og legger armene rundt hverandre og slumrer litt til. Og så kommer den dårlige samvittigheta, fordi vi sikkert burde vært oppe mye tidligere og fått systemene i gang, ja, det er nesten så jeg ikke tør blogge om dette.

Men vi har valgt. Vi har ferie, og da bestemmer ikke diabetesen over oss. Da bestemmer vi over oss.  Såpass at vi kaller oss A+. Eller kanskje rettere A++.



Og på sommeren hender det at vi skylder på å bo i Midnattssolen rike.

Magefølelsen

Den skal man ikke kimse av. Her ei natt sov frøkna sammen med meg. Hun hadde helt ok bs da hun la seg, men vi har begynt å sette ganske mye mer insulin til mat, så ting er ikke alltid som de pleier. (Er de forresten noen gang det med diabetes?)

Uansett, da jeg kom og la meg, syntes jeg hun var så urolig. Men alle barn kan jo være urolig i søvne. Jeg var utrolig trøtt og på tur inn i drømmene, men magefølelsen vant. Hun var 1,6.

Lykke!

Når rett blir galt og galt blir rett

Det er ikke så enkelt, bestandig.
Ta fredag kveld. Sein kveld. Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer ikke under 10. Neste morgen våkner hun på 15.
Lørdag kveld. Sein kveld. (Vi er i pre-feriemodus.) Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer under 10, med tanke på kvelden før. Jeg foreslår 0,5. Hun insisterer på 1,0. Sånt krangler vi minst mulig om. Klokka 02.00 er hun 2,8. Et glass melk med o'boy og tre-fire jordbær.

Mors hjerne burde konkludert med at forskjellen på disse to kveldene var pizza på fredagen og litt lettere fordøyelig mat i kveld. Men hvem vet om det hadde hatt noe å si likevel. For i kveld var hun tross alt ute og lekte en stund. Det var vel det mammas hjerne burde husket aller mest.

Konklusjon: Noen ganger blir galt rett og rett blir galt og galt blir galt og rett blir rett og det er av og til grenser for en mammahjerne.

Høyt, høyt til værs

Det er tivoli i byen. Sånt lar man bare ikke passere uten å svinge innom. Dagen startet med magiske 6,6. Jubel i stua, ikke minst hos frøkna sjøl. Deretter bar det av sted på grilling med venninne, fine tall og hun var rundt 9 da hun dro. Intet inntak av mat. Men da hun skulle spise sein middag var hun 21,9!

Her skriver vi tallet på kontoen for høy spenning. Minuset var at appetitten ikke var den helt store, så vi får se hvordan måltidsdosen slår ut.

Men altså - moro og spas = høyt blodsukker!

--
Note to self: Var 4,4 ved (sein) leggetid. Fikk en druesukkertablett. Var ikke nok. Økte til 4,9 etter en time. Fikk ei brødskive.

Det løser seg

Ett skritt fram og to tilbake.
Og i dag måtte jeg ringte vår eieg♥ode diasykepleier igjen og be om råd. For uansett hva vi gjør, uansett hvilke variabler vi legger til grunn, så våkner snuppa på 10. 11. 12. 13. 14. Og i dag var hun 15,8 og det var ikke morsomt.

Vi begynte å øke nattdosen i går kveld fra 7 til 8 etter å ha økt fra 6 til 7 for ei uke siden. Nå skal vi se det an noen dager. Ligger hun fortsatt over 10 på morgenen, så øker vi igjen. Hun er kommet i puberteten, og trenger mer insulin fra klokka 04. Tenk alt hva kroppen fikser av seg selv når alt er som det skal.

Andre som har pubertetserfaringer?