fredag 28. mai 2010

Så hva gjør vi nu?

I kveld har snuppa trolig bare fått i seg halvparten av nattdosen.
Penna sto på 2 etter at 4-enhetersdosen var satt, men snuppa påsto hun hadde satt fire, og jeg tenkte at den kanskje var blitt vridd etter bruk.

Så hva gjør man når klokka er 23 og hun har bs på 15?
Setter en basalenhet til eller NovoRapid?
Nattmåling?
Jeg har gitt henne 1 enhet NovoRapid, så får vi se det an....

torsdag 20. mai 2010

Visst gjør det vondt

... når man må vekke et barn som ikke vil vekkes.
Nettopp hadde R bs på 15. Det ble for lite NovoRapid til kvelds, mannen hadde prøvd å sette fram en alternativ kveldsmattallerken, utover knekkebrød som hun har sverget til etter at vi ble lagt inn på sykehuset.

Mammahjertet blør og blør, men jeg fikk henne våken. Hun ville ikke at jeg skulle sette penna, det har hun ikke villet siden hun begynte å sette den sjøl, og til sist fikk jeg henne så våken at hun gjorde det selv.

Nå ligger hun i vår seng, og alt det vonde endte i gode klemmer og kyss og kjærtegn og god natt, men visst gjør det vondt. Veldig vondt.

Hadde hun bare hatt pumpe.

onsdag 19. mai 2010

Det store spørsmålet

Det eneste sikre med diabetes er at ingenting er sikkert.

Etter høye blodsukkerverdier de to siste dagene, slo det kontra i dag.
15 enheter insulin i går. 6 i dag!
R våknet i fin form, og slik fortsatte dagen. Utegym på skolen, etterfulgt av  for henne noe helt nytt: Kjøpesenterbesøk. Med venner. Som hadde noen 17.maikroner brennende i lomma og ville påspandere henne softis. Hun hadde bare 4,0, så tok ikke ins. Nytt vennebesøk (hadde fortsatt ikke vært hjemme etter skolen), med mer godteri. (Pappaen hadde telefonkontakt med henne hele tida, og stakk til og med innom kjøpesenteret for å se hvordan det gikk, ikke populært, nei, men klokt, for der var plutselig diabetesmappa forsvunnet og vennene løpe rundt som kyllinger mens de leita - og fant!) Vel, det ble sjokolade hos venner, likevel lå hun på fem da hun kom hjem. Fortsatt uten insulin. Og etter tomatsuppe med brød til kvelds var hun ikke høyere enn 7.

Så nå venter vi på smellen. Går hun høyt utpå natta?
Eller lavt? Vi satte ned insulatarden til 3. Gud vet om det er klokt, men det var magefølelsen.


ps: Nattmålinga mi gikk ad undas. Jeg fikk stukket, men måtte gi opp. Som jeg ønsker meg blodsukkermåling per pust!

ps2: Barnelegen ringte. Ikke tegn til cøliaki.  Lettelse!

tirsdag 18. mai 2010

Merkedager

17. mai, ja.
Han nevnte den, legen, da vi var der på kontroll. En av merkedagene vi skulle gjennom det første året etter at diagnosen var et faktum. Nå har vi vært igjennom. Vi sto, men fikk vel ikke stjerne i boka.

Tog droppet vi. R ville ikke. Hun hadde øvegått på skolen og var fornøyd med det. Vi brukte morgentimene til å få i henne litt skikkelig mat, før det var på med bunad og tur til skolen. Der kjøpte hun lodd (og vant, etter å ha loppet faren for en anseelig sum), spiste to biter sjokoladekake, et beger med popcorn, kjøpte en gassballong og var fornøyd. I et strålende vær, forresten.

Hjemme ble det 2 pølser med brød, 1 kroneis, 1 saftis, ett halvspist ostesmørbrød og ett knekkebrød, før hun ved siste sjekkmåling altså lå nede på 5. To nye knekkebrød måtte til, pluss litt melk. Da vi la oss i 01-tida var hun litt over 9. Da hun våknet i dag var hun 10,2. Klaget over hodepine og vondt i magen. Hun kviknet raskt til, men mannen, som hadde fri,  måtte hente henne på skolen klokka 11. Da var hun 14,6 og hadde ikke spist noe.

Blodsukkeret har gått ned utover dagen, men hun er fortsatt høyere enn "normalt". Virker ellers i fin form.

Enten har hun en infeksjon i kroppen (men ikke spesielt feber), eller så krever hun mer insulin (har ligget nede på 9 døgnenheter ei stund) eller reagerer hun på Extra sukkerfri tyggegummi?

Tror jeg må sette klokka på vekking i natt.

17.maitallene: 7,3, 5,2, 7,3, 6,8, 14,0, 12,9, 7,6, 5,0 - og 9.

torsdag 13. mai 2010

Jojo

Noen dager blir alt bare tull. I dag er en sånn dag. En "spise og blir aldri mett"-dag. Da er det vanskelig å holde blodsukkeret stabilt og få til tre-fire timer mellom hvert måltid.

I dag har R spurt etter mat hver andre time.  Sulten. Jeg er sulten. Og jeg kan jo ikke nekte henne mat heller. Så blodsukkeret har gått fra 4,8 til 11,2. Og jeg sliter med å finne riktig insulinmengde. (Og pappaen hennes er på jobb, så det er ingen å diskutere det med.)

Jeg gjør mitt beste og gleder meg over det vakre vårværet. Hagearbeid har alltid vært min avkopling. Men selv ikke det klarte å holde diabetestankene unna.

Det er visst en sånn dag, ja.

---

Jepp. 23.30 var bs på 16,2. Én ekstra enhet satt (hos søvnig frøken som insisterte på å sette selv. Hjertet blør.) I skrivende stund har jeg gitt opp å måle nytt bs. Prøvde, men hun våknet, og det ble den forbannede Error og nå slår hun meg vekk. Fandens diabetes!

tirsdag 11. mai 2010

Man blir litt rar

... som mamma til et diabarn.
Hver gang jeg går forbi kjøkkenvinduet og ser på den digitale temperaturmåleren, tenker jeg blodsukkerverdier.
Og i natt drømte jeg at R hadde blodsukker på 17. Kanskje fordi hun hadde litt over 10 da mannen målte før han la seg. Og i dag var hun bare ikke sulten på skolen. Hun ville rett og slett ikke ha mat, og klagde på vondt i magen. Selv uten føde - og lek i friminuttet - økte blodsukkeret.

Hun har klaget på magesmerter før. Vi har trodd at det skyldtes endringer i maten. Hun gikk jo fra å spise nesten ingenting til å ha regulerte måltider. Og legen undersøkte henne på 14-dagerskontrollen og mente vi skulle stille magesmertene i bero til sommeren.

Men vi vil ikke vente. I dag ringte jeg diabetessykepleieren vår og ba om en cøliakitest. Vi trenger ikke flere bekymringer enn de vi allerede har. Hvis de ikke er reelle. Så vi er spente, nå.

mandag 10. mai 2010

Au 2

Ah. Jeg blir så lei. Jeg får så vondt.
Denne stikkinga i de skjønne, små fingertuppene som allerede har fått så hard hud. Som nå nettopp, i et forsøk på å få tatt ei siste måling før jeg legger meg. Men R har ikke rukket å entre den dype søvnen, hun vegrer seg når hun merker at jeg er der, gjemmer hendene under dyna, rundt kosedyrene sine, jeg lirker og lokker og snakker med min stilleste stemme, men hun vil ikke. Enda vi snakket om det seinest i kveld - at jeg nok kom inn og måtte måle. Og det var greit. Men våken tilstand og søvn er to forskjellige ting.

Unnskyld, lille fine min.

Så jeg forsøkte med Freestyle-måleren. Den hun ikke vil vite av, men som for oss foreldre virker som ei enklere løsning for målinger som ikke er avgjørende. Et lite stikk i armen. Vi har sett andre foreldre gjøre det med sine sovende barn. Ingen reaksjon. Et lite stikk, og søvnen forblir søvn.

Ikke, mamma. Ikke. Ikke!

Unnskyld, lille fine min.

Det får bli pappa sin tur når han legger seg etter kveldsvakt. Måtte du sove dypt og godt, da.

Au!

I dag våkna R med bs på 11,9. Kvalm og med vondt i hodet. Hun hadde våknet i natt, vært oppe og tisset og drukket vann.

Vi er skamfulle foreldre. Gårsdagen ble tilbrakt i konfirmasjonsselskap (gikk fint), men med mye kjappe karbohydrater slo pappaen til med sunn og næringsrik kveldsmat. Det var mer en middag enn kvelds, og den ble inntatt altfor seint. Fullkornsspaghetti og små kjøttkaker og altfor lite NovoRapid.
Det er jo bare spaghetti, sa pappaen da jeg ymtet frampå at det kanskje var i minste laget med 1 enhet. (Vi satte Insulatarden samtidig.)

I dag sitter jeg ikke på min høye hest og hoverer. Neste gang er det min tur å bomme. Og hvorfor sto jeg ikke på mitt i går hvis jeg var så sikker?

Nå er bs 7,2 og hun kjenner seg mye bedre.
Sjøl må jeg huske hva diabetessykepleieren sa: Ikke vær så streng med deg selv.

Og så har jeg gjort en avtale med R om at neste gang hun våkner på natta og må tisse, så vekker hun meg. 

lørdag 8. mai 2010

Blodsocker.se

Svenskene kan det.
Ikke bare har de blodsocker.se - der man kan legge inn blodsukkerverdier m.m.
De har også diabetesfora på nettet der man kan spørre og diskutere og hente verdifull informasjon.
Fy skam, Norge.
Vi henger skrekkelig etter. Jag skäms.

Men i kveld har jeg i hvert fall begynt å legge frøknas tall inn på blodsocker.se, slik at legene lett kan logge seg inn og sjekke tallene. Så slipper jeg dette løsbladsystemet.

torsdag 6. mai 2010

Ny rekord

1,9. Så kom den. På SFO i dag. Ingen dramatikk, fikk vi vite i ettertid da snuppa fant det for godt å fortelle.
Hun hadde sittet og spilt på data og klassisk vært så konsentrert at hun glemte å kjenne etter.

Var det ingen som fulgte med deg?
Var mitt bekymra spørsmål. Jo da, svarte hun. Hassan spurte hele tiden om jeg var sulten.
Ja, ja. Det gikk bra.

I dag har hun vært med ei venninne hjem etter skolen. De var på pizzarestaurant, hun fikk kjærlighet på pinne, hun ringte og vi instruerte, og selv om det ble litt krøll på tampen (hun hadde gått til ei venninne av venninna og glemt at hun hadde tatt med medisinveska og plutselig ville hun ikke snakke med sin krontrollfrikmamma som prøvde å beherske hystereriske tendenser) - så kom hun trøtt og tilfreds hjem og ropte da hun kom opp trappa:

Så deilig å være hjemme!

mandag 3. mai 2010

Søt søndag

Det hender ting sklir ut. I dag skjedde det.
Vi har prøvd - og faktisk klart - å holde gode rutiner. Rutiner som innebærer at denne Murmelfamilien stiller klokka på vekking også i helgene. For at snuppa skal få sin Insulatard i tide. Det skjer gjerne rundt 9. Så får hun - og vi - sove en liten time til.

Også i dag satte vi Insulataren tidlig, men alle sovnet. Og våknet ikke før 11.
Mat ville ikke frøkna høre snakk om da vi befant oss rundt "frokostbordet". Og dermed startet forskyvinga.
Innarbeida klokkeslett forsvant som dugg for den sola som ikke skinte, og når pappaen i huset til alt overmål hadde bursdag, stod utfordringene i kø. Få langsomme kabohydrater, desto flere kjappe. Sjokoladekake (som hun ikke spiste), en liten leftoversjokolade fra i går (som hun spiste), en slikkepott med kakeglasur (som hun sugde på i en time etter at den var slikket tom), og to plater vafler med jordbærsyltetøy.
Når det er mange rundt bordet og praten går og mammaens fotballag spiller hjemmekamp og lyden fra tv-en er høy er det ikke bare å ha full kontroll. Insulin ble satt, men ikke nok.

På tampen av kvelden var hun nesten 15. Hun har fått to enheter NovoRapid og var ved siste måling såvidt under 14. Dia-sykepleieren vår sa at det kunne være vanskelig å få tallet ned når det var over 15. Vi satser på at Insulatardens peak tar henne ned.

Eller som legen sa på kontrollen: Kommer hun hjem etter en bursdag og ligger på 12, ja, så har hun hatt en fin bursdag, og i alle fall sluppet føling.

(Utrolig hva man kan finne av trøstende ord når man trenger det. Ikke sant?)

lørdag 1. mai 2010

Selvinnsikt

Jeg er et tålmodig menneske. Men den siste måneden har jeg kjent på egen utålmodighet.
Tørsten etter å vite. Forstå. Kunne. Mestre. Klare.
Jeg skulle aller helst hatt all kunnskap inne i går.

Derfor trøster jeg meg i dag med legens ord:

Det tar ett til to år før dere er der dere skal være.
Og vi har vært drøye to uker på egenhånd i diabetesland. Og fikk i dag ros for arbeidet vi har gjort. Det gjorde godt å høre. Men medaljen er det R som skal ha.

De målte forresten HbA1c (langtidsblodsukker) i dag.
Det var 9,3.

Ikke heng dere opp i det tallet
Sa legen. Verdiene er ikke sanne, i den forstand at hun kun har vært medisinert så kort tid. Men hun kunne ikke vært lavere, gitt tida vi har hatt til rådighet. Før sommerferien skal vi tilbake på kontroll. Det blir spennende. Og det beste av alt i dag - HbA1c ble målt ut fra stikk i fingeren, og hun slapp Emla-krem og nål i armen.


Fine, fine jenta mi. ♥