... når man må vekke et barn som ikke vil vekkes.
Nettopp hadde R bs på 15. Det ble for lite NovoRapid til kvelds, mannen hadde prøvd å sette fram en alternativ kveldsmattallerken, utover knekkebrød som hun har sverget til etter at vi ble lagt inn på sykehuset.
Mammahjertet blør og blør, men jeg fikk henne våken. Hun ville ikke at jeg skulle sette penna, det har hun ikke villet siden hun begynte å sette den sjøl, og til sist fikk jeg henne så våken at hun gjorde det selv.
Nå ligger hun i vår seng, og alt det vonde endte i gode klemmer og kyss og kjærtegn og god natt, men visst gjør det vondt. Veldig vondt.
Hadde hun bare hatt pumpe.
Ai :(
SvarSlettSå trist å lese. Eg håpar at ho vil syns det er til å leve med etter kvart. Vi var heldige som hadde eit såpass lite barn, og eg kan ikkje hugse at vi hadde behov for penn om natta (men har hatt episodar med behov for ekstra insulin om natta etter at vi fekk pumpe). Vi har derimot hatt mange, mange, mange episodar der vi må ta henne inn på kjøkkenet og få i henne mat. Nå er ho så van at ho gapar i halvsøvne som ein fuglunge.
Stakkars små, og eg må få sei at ja, det er noko dritt å få. Og så gjer ein så godt ein kan.
Noe dritt, det er akkurat hva det er. Samtidig skal man stå sterk midt oppi alt. Det krever sin rygg ...
SvarSlett