Det er nesten så jeg ikke har lyst til å blogge om det, men sånn er det en gang. Man er ikke perfekt. Man glemmer.
I dag skulle vi ut på ny fisketur, i mye bedre vær enn sist. Mye skal pakkes ned. Mat og drikke og fiskeutstyr og sitteunderlag og ved til bålet og diabetesutstyret, selvsagt. Sistnevnte var min jobb. Jeg stod med pennene i handa, forsikret meg om at det var rikelig insulin og pakket måleutstyr i sekken. Vel fremme oppdaget vi at insulinpennene - nei - de lå nok hjemme på benken.
Shame on me. Og hva gjorde vi? Snuppa måtte jo ha mat. Det ville ta en time å kjøre tur-retur. Det var bare å la henne spise. Hun var 19 da vi dro hjem, med forsikringer til sin ulykkelige mamma om at det ikke gjorde noe. Helt sikkert. Hun skulle husket det selv, for hun hadde jo bare seg selv å tenke på.
Hva sier man til sånt, annet enn å klemme, klemme, klemme.
Ai ai, shit happens. Det der har vi gjort også, sånn ca. Så fint at det gjekk ganske bra likevel da. Dumt er det nå uansett, for ein blir så urolig av det, og ødelegg litt av opplevelsen på turen, i alle fall for ho mor :)
SvarSlettFelles trøst, altså. Men pyton likevel, (... særlig for mor, ja) når fiskefellesskapet hadde med karameller og vannmelon. Men frøkna tok det på strak arm. Og i kveld mistet hun ei tann. Det ser ut for at tannfeen tar godt i;-)
SvarSlettsånt kan skje den beste! :)
SvarSlettvi sendte avgårde Sara uten blodsukkermåleren her for noen uker siden! (takk for mobiltelefoner!)