Blåmandag

Bare en liten banan

- Hun er tørr og fin, sier jeg til mannen etter å ha vært innom snuppas soverom og sjekket.
Minutter etterpå: - Mamma!

Joda, hun trodde hun var lav. Hun var lav. Og svett. Under dyna. Målte til 2,6. Fikk en banan. Sov med meg. Våkna i dag på 9,2.

Vi tror hun gikk lavt fordi hun tok følge med ei venninne etter skolen og gikk ganske langt, med tung skolesekk. Det er mye å huske på. Det er lite som skal til.

For øvrig er vi glad for et par novembermorgener med bs på 4,5.

Svensk tv-dokumentar

http://svtplay.se/v/2568304/dokumentarfilm/for_barnets_skull

God dag?

Det må sies å være en god start på dagen, i alle fall, når frøkna våkner med bs på 4,5 dagen etter Halloween, som hun tok helt og fullt del i. Dog under en viss overvåking.

Men hun var altså kvalm.
Til tross for at hun la seg på et greit bs og sov sammen med meg, og jeg merket ingen urolig søvn.
Så hvorfor denne veldige kvalmen?

Vi vet ikke. Men vi vet at hun nå har begynt å snakke om pumpe. Sjøl belønningsark hjelper ikke på å få satt langtidsdose i lår andre steder enn det ene stedet legen satte et rødt kryss over med tusj. Vi googler og googler pumpeliv og gruer oss mer enn vi gleder oss. Det er det ukjente. Del gjerne gode erfaringer med meg. Jeg trenger det.

Kontroll

Vi har ikke vært på sykehuset siden i april. Det er lenge. Ikke minst med tanke på de enorme svingningene i bs siden den gang. Siden i sommer har vi økt Levemir-dosen på natt fra 5-6 til 13. (Dagdosen er 5.) Det er mye å finne ut av på egen hånd. Men sånn er det vel bare.

Uansett. HbA1c var 8,0. Ergo har hun gått litt ned, fra 8,3, utrolig nok.

Men vi har større ting å stri med. Skolesituasjonen er på ingen måte tilfredsstillende. Nye møter i dag. Jeg håper virkelig det venter bedre dager på den fronten. Det fortjener ei meget ansvarsfull lita jente som har fått litt for mye ansvar i skolehverdagen. Jeg tror jeg stopper der.

Stolt

I siste nummer av Diabetesbladet forteller to jenter om sin skolehverdag med diabetes. Den ene er mi. Jeg er stolt av dem begge!

Diavenner

Kudos

Snuppa har fått ny lærer.
I dag ringte snuppa meg. Kunne den nye læreren få måle blodsukkeret sitt?
Selvsagt kunne han det. Etter halvannet år med dia er det ingen lærer som har spurt om å få gjøre det. Snuppa stakk. Han fikk 4,1. Og de brukte egen lærernål, altså. Vi er da ikke amatører:-)

Skryt

Mestring handler om mer enn godt blodsukker. Mestring handler om å være snart ti, og gå ut i hverdagen. Ut i verden. Ut i bursdager der bursdager feires.

Først på kino. Mamma henger med bare for å si hei til vertskapet, gi en klem og gå. Mamma drar hjem, og avtalen er at snart tiåringen får beregne dosene selv, mens mamma er en liten telefon unna dersom det trengs.

Smurfene sees, godteriet spises og samtalen kommer først på pizzastedet etterpå. Vi drodler kjapt, og hjemme er hun 6,8. Vi vet at hun nok stiger utover natta, det er sånn det er hos oss for tida, men det lever vi enn så lenge med. (Og har justert nattdosen til 13. Det er dobbelt fra tidligere i sommer.)

Det jeg ville fram til er at hverdagen går framover. Det er tryggere skritt for hver rute som gåes. Og det er så godt. Mi jente i lag med venninnene. Hun har det godt.

Å bryte loven

Det gjør man. Når datter har satt insulin for ei pølse med brød og festivalpølsekøa viser seg å være ugjennomtrengelig. Stor. Lang. Brei. Minst femti før oss.

Da blir mamma tigermamma og gjør det hun må. Forserer stengsler, går utenfor grenser, potelett, umerkelig, plutselig - først. Ei pølse med brød, takk!

To minutter tok det. Ingen så det. Ingen sa noe i alle fall. Sjøl om tigermamma hadde en forsvarstale klar på tunga. Men hadde de forstått det?

Øyne i nakken

Det hadde vært fint å ha. Eller i det minste den totale oversikten.
Hjemmet. Huset. Med alle som bor her. Som summer og skravler og tråkker i trapper og spør og svarer. Hvor er fjernkontrollen? Den ligger i sofaen. Hva har vi til middag? Er du sulten? Har vi reine boxere? Jeg føler meg lav. Når kommer du hjem? Jeg finner ikke nøkkelen. Liker du det nye pennalet? Hvor mye skal jeg sette? Hva er klokka? Åtte. En time til kveldsdosen. Stille inn penna. Til maten. Vil du har mer? Jeg legger nattdosen her. Husk å pusse tennene. Satte hun nattdosen? Ja, gjorde hun ikke det? Jeg tror ikke det. Jeg synes hun satte seg slik hun pleier. Hvordan la du penna på benken? Ved siden av den andre. Jeg tror ikke jeg satte nattdosen, mamma. Gjorde du ikke?

Så hva gjør man når man glippet på øyeblikket? Lar være å sette 11 enheter? Setter 11 enheter? Enn hvis?

Vi satte. Min puls var ikke videre lav de neste timene. Men hun husket rett. I dag hadde jeg øyne i nakken. Kanskje på tide å få seg minnepenn?

Spark på leggen

Av og til får jeg lyst til å sparke diabetes på leggen. Hardt! Oppfør deg! Gjør som vi har sagt!

Men diabetes bare rister på hodet og gjør som han vil.
20 ved siste måling. Over 14 hele dagen. På tross av økt nattdose - fra 7-8 til 10 i løpet av sommeren. Og i morges økte vi dagbasalen fra 4 til 5. Tror jeg må ta på stiletthæler. Så det kjennes.

Hvem bestemmer?

Bestemmer du over diabetesen, eller bestemmer den over deg?
Det tenker jeg på i kveld mens Vårherre sender en uanmeldt regnskur over taket.

Før diagnosen bestemte seg for at vårt hus var et fint hjem å slå seg ned i, var vi en B-familie. Ikke at vi ikke kunne fungert som A, men vi trivdes som B. Og vi gjør det fortsatt. Mor, far og alle tre ungene. Det betyr at vi lever best på natta. I alle fall føles det sånn. I alle fall går vi alle seint til ro. Seinere enn folk flest. Vi må selvsagt opp og på skole og jobb, men helger, du. Og ferier. Da sover vi. Lenge. Og snuser inn lukta av reine sengeklær og kroer oss i varmen under dynene og ingenting haster med å stå opp.

Så måtte vi plutselig stille klokka. For å sette morgendose. Enten det er hverdag eller fest. Og tro ikke at vi sluntrer unna. På ingen måte. Men vi legger oss igjen. Og kjenner på de varme dynene og legger armene rundt hverandre og slumrer litt til. Og så kommer den dårlige samvittigheta, fordi vi sikkert burde vært oppe mye tidligere og fått systemene i gang, ja, det er nesten så jeg ikke tør blogge om dette.

Men vi har valgt. Vi har ferie, og da bestemmer ikke diabetesen over oss. Da bestemmer vi over oss.  Såpass at vi kaller oss A+. Eller kanskje rettere A++.



Og på sommeren hender det at vi skylder på å bo i Midnattssolen rike.

Magefølelsen

Den skal man ikke kimse av. Her ei natt sov frøkna sammen med meg. Hun hadde helt ok bs da hun la seg, men vi har begynt å sette ganske mye mer insulin til mat, så ting er ikke alltid som de pleier. (Er de forresten noen gang det med diabetes?)

Uansett, da jeg kom og la meg, syntes jeg hun var så urolig. Men alle barn kan jo være urolig i søvne. Jeg var utrolig trøtt og på tur inn i drømmene, men magefølelsen vant. Hun var 1,6.

Lykke!

Når rett blir galt og galt blir rett

Det er ikke så enkelt, bestandig.
Ta fredag kveld. Sein kveld. Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer ikke under 10. Neste morgen våkner hun på 15.
Lørdag kveld. Sein kveld. (Vi er i pre-feriemodus.) Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer under 10, med tanke på kvelden før. Jeg foreslår 0,5. Hun insisterer på 1,0. Sånt krangler vi minst mulig om. Klokka 02.00 er hun 2,8. Et glass melk med o'boy og tre-fire jordbær.

Mors hjerne burde konkludert med at forskjellen på disse to kveldene var pizza på fredagen og litt lettere fordøyelig mat i kveld. Men hvem vet om det hadde hatt noe å si likevel. For i kveld var hun tross alt ute og lekte en stund. Det var vel det mammas hjerne burde husket aller mest.

Konklusjon: Noen ganger blir galt rett og rett blir galt og galt blir galt og rett blir rett og det er av og til grenser for en mammahjerne.

Høyt, høyt til værs

Det er tivoli i byen. Sånt lar man bare ikke passere uten å svinge innom. Dagen startet med magiske 6,6. Jubel i stua, ikke minst hos frøkna sjøl. Deretter bar det av sted på grilling med venninne, fine tall og hun var rundt 9 da hun dro. Intet inntak av mat. Men da hun skulle spise sein middag var hun 21,9!

Her skriver vi tallet på kontoen for høy spenning. Minuset var at appetitten ikke var den helt store, så vi får se hvordan måltidsdosen slår ut.

Men altså - moro og spas = høyt blodsukker!

--
Note to self: Var 4,4 ved (sein) leggetid. Fikk en druesukkertablett. Var ikke nok. Økte til 4,9 etter en time. Fikk ei brødskive.

Det løser seg

Ett skritt fram og to tilbake.
Og i dag måtte jeg ringte vår eieg♥ode diasykepleier igjen og be om råd. For uansett hva vi gjør, uansett hvilke variabler vi legger til grunn, så våkner snuppa på 10. 11. 12. 13. 14. Og i dag var hun 15,8 og det var ikke morsomt.

Vi begynte å øke nattdosen i går kveld fra 7 til 8 etter å ha økt fra 6 til 7 for ei uke siden. Nå skal vi se det an noen dager. Ligger hun fortsatt over 10 på morgenen, så øker vi igjen. Hun er kommet i puberteten, og trenger mer insulin fra klokka 04. Tenk alt hva kroppen fikser av seg selv når alt er som det skal.

Andre som har pubertetserfaringer?

Flaut!

Hvis du har skrevet e-post til meg etter å lest om oss i Diabetesbladet og ikke fått svar: Beklager så mye!
Kommentarer på bloggen min havner i innboksen min, men jeg hadde jo ikke tenkt på at de som skrev til diamamma@gmail.com, de måtte jeg leite opp manuelt.
Flaut.
Så igjen, beklager.
De er nå printet og skal leses og besvares.

Hilsen Diamamma

Ja!

I mai skrev jeg at vi økte nattdosen og fikk bukt med høye morgenmålinger. Det var et forbigående fenomen. Uansett hva vi gjorde etter det, så våknet snuppa på 12-13-14 ...

I går økte vi fra 6 til 7 enheter. I dag våknet hun på litt over 9. Og vår gode diasykepleier, som svarer på mine spontane mailer, ga klarsignal for å øke enda mer hvis hun fortsetter å våkne over 10. God rettesnor. Jenta vokser jo! Og vi vurderer egentlig å øke dagbasaldosen også. Fra 3 til 4. Hun har hatt en del høye målinger på dagtid også. Og da snakker vi ganske høye.

Vel overstått 17. mai!

En liten nasjonaldagsrapport på tampen av en stor dag for de minste.
Det har gått fint, på tross av litt smårusk i kroppen (forkjølelse og hoste) som gjør at snuppa har ligget høyt jevnt over de siste dagene.

Etter frokost bar det av gårde til skolen og kafé med inntak av sjokoladekake, is og is. Litt kronglete å sette insulin i bunad, men mammaen var "skjold" mot forbipasserende. (Ikke at de var så interesserte ...)

Dernest ble hun invitert med hjem til ei venninne, der det vanket burger og chips og utelek.

Glad jente gir glade foreldre. Også kua var glad. Kua Karl.

Lite å melde

Kort herfra. Kontroll like over påske - 8,5 8,3 i HbA1c. Økning altså, men ingen overraskelse.
Vi justerte nattdosen fra 5 til 6, og det har heldigvis hatt positiv effekt på de høye morgenmålingene.
Tida flyr, kveldene er lysere og snart skinner sola natta lang.
Enten stiger bloggiveren i takt med lyset, eller så daler den tilsvarende.

Men jeg håper blodsukkeret holder seg noenlunde stabilt her og i andre diahjem. ☺

God påske!

                                                                                                                       

Tirsdag etter påske er det tremånederskontroll, så jeg har lagt inn siste dagers målinger og planlegger å få inn de aller siste 2. påskedag.

Jeg er ingen statistiker, men noterer at blodsocker.se forteller om 2436 målinger siden april i fjor. Det er mange stikk, det.



Vi har pakket påskeegget og gleder oss til late dager.
Ha ei vakker påske der ute i cyperspace.

Nyttig app!

Før og etter iPhone er ei egen tidsregning. Og jeg oppdager stadig nye fordeler.
Som appen Matvareinfo. Når du sitter der og maten står på restaurantbordet og klisterhjernen er grøtete.

Måle blodsukker med iPhone hadde også vært kjekt. Det kommer nok. Med dertilhørende bs-skjema. Noen er på saken.

1,6

Hvordan føles det?
Jo, man koker. Og blir våt av svette etterpå. Etter fire seigmenn (hvor hadde han dem, den handlekraftige læreren) og et par kjeks.

Ikke lett å holde konsentrasjonen på jobb når sånne nyheter serveres, men det gikk bra og verdens beste datter sovnet med bs på 5,6.

Da kan jeg sove trygt, mamma.

I mammas seng. ♥

Mulig forklaring: 16 i bs til lunsj. Ville ikke spise, satte 1 og vips. Det må ha vært en aktiv mandag.

Et eget univers

I dag møtte jeg ei flott dame jeg aldri har møtt før. Sprudlende, kreativ. Verbal med veldig utstråling. Et stykke uti samtalen sa hun plutselig at hun har diabetes. Type 1? spurte jeg. Ja.

Brått åpnet døra seg til et eget univers av innforståtthet. Som om vi var på vår egen klode der språket vi snakket var fremmed for alle rundt. Lantus, Levemir. Penn. Pumpe. Høyt blodsukker. Lavt. Så rart. Og samtidig så fint.

Og nok en gang en bekreftelse på den usynlige sykdommen. 
Det er så mange der ute.

Ettårsjubileum

Det er egentlig ingenting å feire. Men en dato vi alltid kommer til å huske. Fordi vi har tatt kvantesprang og kneblet alt vi trodde ikke gikk an.

Dagen er markert med at mor og far har vært på konsert sammen for første gang på evigheter. Takk den som bør takkes for at det finnes sms og mobilsamtaler og ei ni år gammel jente som sier "ja, det går sikkert fint!" Og fint gikk det, sjøl om hun et øyeblikk glemte at mobilen var slått av og at hun skulle sette fem på nattpenna, ikke tre. Men alt går seg til. Det gjør det. ♥

Borte bra, men

... kroppen syntes visst hjemme var best.
Har lagt inn de to siste ukers målinger. Den første på tur. Den andre tilbake hjemme.
Seine middager, mye pizza og pasta forklarer de høye tallene. Og det er nesten skummelt hvor fort man venner seg til at det lyser 12+ på displayet. Derfor var det godt å legge inn den siste uka, ja.

Interessant å se at 13. mars henger det høye blodsukkeret fortsatt igjen. Da hadde vi hatt ei natt på Gardermoen og var på tur hjem.

Hvor skal vi begynne?

Det gikk bra!
Vi hadde det så fint!
Okei, så ville ikke spaniasola være venn med oss, men brydde vi oss?


Tett snøvær gjorde at vi først engstet oss for å bli værfaste hjemme, men se - det letnet - og flyet lettet. Med god margin rakk vi neste flight og telte vindmølle på vindmølle før hjulene traff spansk flyplassasfalt.

I Los Boliches ventet ei flott leilighet på oss - med kort vei til alt vi måtte ønske.

Vi fikk shoppet og spist og drukket og sett sjimpanser og badet innendørs og spilt kort og tatt tog og sjekket blodsukker som øyeblikkelig gikk inn i et høyere modus enn normalt. Vi bestemte oss for at dette var unntakstilstand - i likhet med uvanlig grått vær - og lot det være med det.

Å ta med Fun Light var smart. Både på små flasker på flyet og den store som lå i mammas koffert. Vi tømte siste skvetten til reise-hjem-drikke.

Legeerklæringa fikk vi aldri bruk for. Vi lot alt av utstyr (utenom det som lå i kofferter) ligge i håndbagasjen under sikkerhetssjekker, og ingen spurte.

Basaldoser ble holdt som normalt, men vi satte mye mer til måltidene. (Uten at det hjalp så veldig.) Kanskje var det høy spenning i liten kropp mer eller mindre hele tida?

Frøkna er i alle fall verdens beste reisevenn, og dette skal vi gjøre igjen. Da skal vi bare treffe litt bedre med solstrålene!

Bildet er for å demonstrere at vi hadde sol, innimellom. Og et spøkelse med på turen:-)


PS. Blodsukkeret stabiliserte seg med en gang vi kom hjem.

PS2: Vi hadde visst utstyr med til å være der et halvt år ...

Bare timer igjen

Mor er litt stresset. Datter får ikke sove. Har vi husket - alt?

Fun Light er sirlig fylt på godkjente reiseflasker for å ha i håndbagasjen, men i kveld måtte det karbohydrater til. 2,1 ved leggetid. Blek, men fattet. Melk og brødskive. Nå 4,9. Vi gleder oss så det kribler i reisevingene!

Kjæreste jenta mi - måtte dette bli ei reise du drømte om. ♥

Havregrøt?

I kveld har jeg lagt inn bstall for de to siste ukene på Blodsocker.se. Ikke akkurat en geskjeft til å bli i lystig humør av. Altfor høye tall. Og en del veldig lave.

Greia er at frøkna har forelsket seg helt i havregrøt. Med (litt) sukker på og masse kanel. Det siste senker bs etter hva jeg forstår, så det jevner kanskje ut sukkeret. Men vi sliter med hvor mye vi skal sette på en tallerken.


100 gram gryn er 61 karbohydrater.
 1,5 dl gryn, som tilsvarer én porsjon, er 60 gram - altså 36 karbohydrater. Og med litt melk i burde det gi 4 enheter. (Jeg tenker høyt, skulle noen lure.)

Hun vil gjerne ha grøt både morgen og kveld. Morgen går greit, da har hun noe å gå på gjennom en aktiv skoledag, men til kvelds ser det ut for at det ligger og virker hele natta og gir henne høyt morrabs, som igjen gir høyt langstidsblodsukker.

Så egentlig har vi bestemt oss for å droppe kveldsgrøten fremover for å se om det hjelper.  Men som alltid, råd og erfaringer mottas med takk.

Bibel

Var utsolgt fra forlaget, men er nå kommet i 3. utgave. Husker vi fikk ett eks til lån da vi var innlagt, men hodet kokte for mye til å fokusere. I dag kom boka i posten. Jeg skal lese langsomt.

Jeg satte sju!

Det var det hun sa. "Mamma, jeg satte sju!"
Et øyeblikk frihet. Ei tid for å finne ut sjøl. På kino. Med venninne. Medbrakt nødvendig utstyr og mobil, men lov til å beregne sjøl ut fra innhogg i kiosken før kinofilmen. Så mye har hun aldri satt før som enkeltdose, men hun var 4,2 etterpå. Og så fornøyd en niåring kan være etter endt kinofredag.

Alt går seg til. God helg!

Og "To på rømmen" fikk terningkast 6!

Å ta grep

En av tingene vi snakket om på årskontrollen var å øke nattdosen. Noe endelig konkluderte vi ikke med, inntil frøkna sjøl mente at det skulle vi. Fra fire til fem. Så vi gjorde det. Det har fungert.

Vi snakket også om at frøkna måtte stikke på et større område (på magen og lårene). Lett for oss voksne å si. Men hun har gjort det. Og ser at resultatet blir fint.

Her er den første uka i februar. Seks av 42 målinger over ti-tallet synes jeg slett ikke er så ille. Den dagen hun sneiet borti tjuetallet var hun på hyttetur og sjokoladespisinga ble litt glemt ...

Tja

Jeg skal i alle fall ikke ha det på meg at jeg ikke forsøkte. Servert til deilig grønnsaksuppe og alt. Men målgruppa (to stykk lyshåra fnisete niåringer) avslo. Ikke godt. Virkelig ikke godt.

Kan det være fordi jeg ikke har kniver i kjøkkenmaskinen? Så frøene ikke ble skikkelig malt? Eller er oppskrifta rett og slett ikke den beste?






4 egg
1/2 boks Creme Fraiche
1,5 ts bakepulver
4 ss linfrø (som de er)
60 g kruskakli
50 g sesamfrø (som de er)
45 g solsikkekjerner (som de er)
3 ss olje

Visper eggene sammen først, og blander så bare resten i. Rører det sammen med en vanlig visp og heller i form m bakepapir. Så enkelt som det kan bli! Steker v 180 grader i 55 min på nederste rille.

Årskontroll

Så var det tid for årskontroll. Og jeg visste det nok, at her var HbA1c på stigende kurs. Fra 7,5 til 8. Vi har hatt mange høye målinger, ikke minst på morgener. Men vi gråter ikke. Vi har kontroll. Vi må bare få bedre kontroll innenfor kontrollen.

I første fase betyr det å bake lavkarbobrød, siden snuppa spiser mer brød enn før, og med større appetitt. Vi må også påse at stikkstedene varierer mer enn nå. Hun har en forkjærlighet for en bestemt mageflate og det samme på lår. Forslaget om å stikke på rompe ble forkastet med et snøft. *s*

Vi skal også redusere insulindosen til frokost, for kurvene er klare: Hun synker brått fra rundt klokka 11 til 13, og det må vi få bukt med. 

Ellers benyttet legen seg av tallene jeg har lagt inn på Blodsocker.se, og det er jeg glad for. Og så er jeg glad for at vi har en veldig hyggelig lege og diabetessykepleier. Det kjennes nesten som å komme hjem. :)

Trenger reisetips!

I mars reiser (*bank i bordet*) jeg og frøkna på en ukes ferie til Spania. Det er forhåpentligvis nordnorske sommertemperaturer dit vi skal, noe som passer bra. Men hva må vi ha med? Jeg fant denne linken som jo er ganske omfattende, for å si det pent.

Og ikke minst - hva skal hun drikke som ikke drikker brus? Må jeg ta med Fun Light?

Har du gode reisetips og vil dele med oss, setter jeg stor pris på det. 

12,6!

Jada, jeg vet at tallet ikke er noe å skryte av, men jeg måtte nå le - i lag med jentene som satt til bords. Snuppa og hennes "diabetesvenninne". Jeg hadde laget pizza. De skulle spise, men bare måle først. Pinlig nøye på å stikke seg samtidig. Og begge fikk 12,6. Full jubel.

Skulle tro vi var i slekt!

Utbrøt venninna. Og så lo de litt mer. Og satte tre enheter hver.
Hverdagslykke i dialand.


Og snuppa var 6,4 ved leggetid. :-)

Dette har vi lært II

At vi ikke fikser pastaen. Uansett hvor mye (virker det som) insulin vi setter til måltidet. To timer seinere er bs "perfekt". To timer deretter er hun 18. Seinest var det spagetti. Så hva gjør man? Korrigerer med insulin fire timer etter måltid - som vi gjør og gjorde? Eller finnes det andre metoder?

(Setter vi altfor mye ins til måltidet får hun jo føling to timer etter måltidet ...)

Dette har vi lært:

Når blodsukkeret er veldig lavt klarer ikke frøkna å gå.
Da må venninnene hennes lage seng til henne i snøen.
Da må venninnene hennes støtte henne inn.
Da må hun ikke få Fun Light å drikke. Da bør hun drikke juice.
Men det gikk bra likevel. Selv om venninnene gråt og trodde hun skulle dø.
- Men jeg døde jo ikke, pappa.
Som hun sa etterpå. Etter at hun hadde fått seg brødskive og var i vater igjen.

Det er en grunn til at Glucogelen ligger i diabetesmappa. Det har vi minnet skolen om.
Og noen hendelser er det greit at diamødre får vite om i etterkant.

Hvorfor hun gikk så lavt? Aktiv gymtime etterfulgt av en veltet yoghurt og satt insulin. Heretter bør det bli en druesukkertablett til gymmen. Sjøl mente hun å ha målt seg til 1,2. Måleren viser 2,9. Lavt nok.