Prøve og feile og prøve igjen

De siste ukene har frøkna våknet med for høyt bs. Ikke urovekkende, men heller ikke bra. Så jeg mailet diasykepleieren vår og spurte om vi skulle øke Levemir fra 2 til 3 på nettene? Det skulle vi.
Etter to dager så vi effekt, og hun våknet på 7. Men 3 enheter på kveld og 3 på morgenen gjør at hun går veldig lavt i løpet av dagen. Vi kan pøse på med mat, men hun ligger såvidt rundt 4-tallet. Og nå i kveld var hun 3,7 ved leggetid.

Så vi kommer til å redusere Levemir fra 3 til 2 på dagtid, og lar det skje litt før vi hadde tenkt. (Men innenfor "avtalen" med sykepleier, som i likhet med oss så at det var en mulighet vi måtte vurdere.)

Heldigvis er jenta vår så "erfaren" nå at hun ber om ei ekstra måling når hun kjenner at noe ikke er som det skal. Og i 9 av 10 tilfeller har hun rett.

Fra én til to

I mars var snuppa den eneste eleven på sin skole med diabetes 1. Nå har det kommet en til. Ei jente. Like gammel. I samme klasse. Hvor store er egentlig oddsene for at sånt skal skje?

Vår reaksjon er todelt. Vi føler selvfølgelig veldig med jenta og familien hennes som har fått snudd alt på hodet. Samtidig har R plutselig noen å dele dette med. Som har det likedan. Her om dagen hadde de sittet side om side med insulinpenn før mat.

***

Apropos mat. I skrivende stund sitter R og spiser Bacon Crisp. Før diabetesdiagnosen likte hun det ikke. Man venner seg til alt.

***

Og hun og venninna er hundre kroner rikere hver. De har vært i nabolaget og solgt lodd til inntekt for Diabetesforbundet.

Overnatting

Å være åtte år innebærer at det er populært med overnatting.
Å være åtte år og diabetiker gjør det litt vanskeligere. Ikke for åtteåringen, men for foreldrene.
Enn hvis? Høy? Lav? Tør vi?
De to siste nettene lot vi eventuelle bekymringer fare og snuppa fikk to overnattinger på rad. Hos ei god venninne. I nærmeste nabolaget. Med hyppig telefonkontakt. Det gikk helt fint.
Og hun var overlykkelig over endelig å få sove over hos andre. For overnattingsbesøk har hun hatt mange av siden diagnosen, men det er noe annet å få friheten tilbake.
Og når hun er glad, er vi glad.

I morgen er det SFO igjen. Hun gleder seg. 

Home Alone

Altså. Det er ikke meningen å gå bananas i filmtitler, men det blir visst bare sånn. Akkurat nå.
Og jeg er altså alene hjemme. Nesten. Alene i den forstand at mann og datter er på visitt hos besteforeldre, mens jeg styrer heimen med brødrene. De kan både vaske seg selv og lage sin egen mat. :)

Men jeg finner ikke roen. Sånn går det når man er vant til å ha regi. Og selv om jeg kan sove lenge, så våkner jeg ved måletid. Rart med rutiner.

På et nettforum jeg har vanket i, kom spørsmålet om hvilket soundtrack som beskrev ens barn. Jeg har tre, men dette er snuppa mi.

Breaking the Waves

Vi er hjemme etter noen deilige familiære feriedager nordpå. Litt sol, litt regn, litt vind, mye mat, god drikke, og ikke minst kos. Både med mennesker og dyr.
For oss foreldre har disse dagene vært spesielle. For første gang siden diagnosen var et faktum 30. mars, har mammaen og pappaen vært uten ansvar på nettene og i morgentimene. En sykepleierutdannet tante tok regien, og vi fikk senke skuldrene. Det gjorde godt. Man trenger å få være bare kjærester innimellom.

Nå gjenstår ei ferieuke før hverdagen innhenter oss. Jobb og SFO, før skolen starter. Batteriene er ikke fulladet hva været angår, men vi har kommet oss riktig så godt gjennom den første sommeren med et diabetesbarn, og hun har ikke hatt det så verst, hun heller.

Shame on me

Det er nesten så jeg ikke har lyst til å blogge om det, men sånn er det en gang. Man er ikke perfekt. Man glemmer.

I dag skulle vi ut på  ny fisketur, i mye bedre vær enn sist. Mye skal pakkes ned. Mat og drikke og fiskeutstyr og sitteunderlag og ved til bålet og diabetesutstyret, selvsagt. Sistnevnte var min jobb. Jeg stod med pennene i handa, forsikret meg om at det var rikelig insulin og pakket måleutstyr i sekken. Vel fremme oppdaget vi at insulinpennene - nei - de lå nok hjemme på benken.

Shame on me. Og hva gjorde vi? Snuppa måtte jo ha mat. Det ville ta en time å kjøre tur-retur. Det var bare å la henne spise. Hun var 19 da vi dro hjem, med forsikringer til sin ulykkelige mamma om at det ikke gjorde noe. Helt sikkert. Hun skulle husket det selv, for hun hadde jo bare seg selv å tenke på.

Hva sier man til sånt, annet enn å klemme, klemme, klemme.