Høy av spenning?

Først ei lita oppsummering av gårsdagen. Vi målte snuppa til 6,5 før leggetid, og dum som jeg er hadde jeg diasykepleiers ord i hodet om at det ideelle tallet å sovne på er - tamtaratam - 7!
Ergo stakk jeg til frøkna fem små druer. Hun våknet på 11. (Og jeg følte for å gå i et mørkt rom og straffe meg selv.)




I dag har vi vært på fisketur i gråværet, og sjøl om vi satte rikelige 3 enheter på frokosten (som vel var mer lunsj og bestod av frokostblanding og yoghurt), så var hun altså 14 ved ankomst fiskestedet. Hm. Vi satte enda mer insulin for å dekke det høye tallet og grillmaten, men på tilbaketuren var hun 20! Og sa de kloke ord: Mamma, nå er jeg ikke i herjehumør som ellers når jeg er høy. Nå er jeg bare trøtt og kvalm.

Stakkars lita. Det var bare å sette to nye enheter, og derifra har hun gått suksessivt ned før hun landet på 5-tallet og ble der til tross for mer og mer mat.

 
Nei. Lett skal det ikke være. Og jeg lurer på om hun gikk så høyt fordi hun gledet seg sånn til å dra på fisketur? Uansett årsak - vi har lært litt mer, igjen. Og det aller beste - hun fikk fisk!

Hunting high and low

Særlig high. På kveldene. De siste dagene.
Jeg skylder på risen og har lyst til å bannlyse den fra enhver meny. Vår egen feil, selvsagt, da vi i går tilbød kyllingboller med ris (hurra, sa diabarnet) og pappaen skulle være snill og tilby riskrem til dessert. Det gikk som det måtte gå. Borti 20-tallet rundt midnatt. Vi justerte og håpet det beste, og hun våknet med 7,1. (Hurra, sa diaforeldrene.)

I dag bommet vi igjen.

Hun var 5,4 da vi skulle ut på tur. Ikke veldig fysisk anstrengende, men hun fikk rørt på seg. (Vi har ikke hatt særlig vær til å røre på oss så langt i ferien.) Ergo satte vi ingenting på softisen, siden vi tross alt skulle gå et godt stykke. Vel fremme var hun ganske høy og vi satte vi godt med insulin til pølse med brød og 1 kjeksbit, men like fullt var hun høy da vi kom hjem. I etterkant er hun justert ned, og vi håper på like gode tall i morgen tidlig. Og sånn går no ferien ...

Dårlig kombinasjon

Hjemmeklipp, hårkjærhet, høyt blodsukker, hodepine og forfengelighet er en særdeles dårlig kombinasjon.
Redninga ble mye trøst og forsoning, insulin og en saftis.


Kort hår neste?

Å reise bort

... betyr ofte å endre rutiner. De endres også selv om man prøver å holde dem fast.
Ikke minst kommer ny mat på bordet (selv om man har litt sikringskost med). Og da er det bare å prøve seg fram, som å få bekreftet at Cocopops er en skikkelig sukkerbombe. Tallenes tale er både høystemt og lavmælt og ligner vel mest den tivolituren vår uredde frøken tok i går.

Ellers er vi veldig glad for at det sto jenter i kø da vi kom hjem. Diabetesen har ikke endret noe på vennskap. Det varmer mammahjertet. ♥

Diabetesspill

Takk til Linda som tipset om dette diabetesspillet.
Ikke minst for oss med ganske små barn er sånt veldig fint. Og så kan vennene deres lære enda mer:-)

Shrek og gru

Neida. Det er bare et ordspill. Men jeg kjente det i magen hele tida.
Frøkna skulle på kino. Før hun dro (sammen med venninne og storebror og hans kjæreste), målte vi henne til 15. Hun skulle spise popcorn, en melkesjokolade og drikke medbrakt Fun Light, som også venninna fikk.

Vi setter 3 enheter, mente pappaen.
Er ikke det litt mye? spurte mammaen.
Vi må jo få henne ned, svarte pappaen.
Og mammaen kom på noe hun hadde lest om at det er mødrene som er redd for at diabetesbarna skal få føling, og samtykket uten videre diskusjon. Men magen murret av engstelse de neste to timene.

På tur inn til byen for å hente kinogjengerne fikk jeg vite at snuppa var målt til 3,1. Ergo ble det en sjokoladebit ekstra. (Hun hadde ikke spist så mye popcorn som antatt.) Jeg tror for øvrig at Levemiren er sterkere enn Insulatarden. Tror. For det virker sånn.

Men best av alt. Det gikk bra. De hadde det fint. Storebror skrøt av lillesøster (som sjøl hadde kommet på at hun måtte vaske fingrene før måling) og jeg skrøt av dem begge.

Ellers har vi hatt noen feriedager utenfor hjemmet. Da svinger blodsukkeret, gitt.

Til å leve med

 

Jeg tror vi sier det. Ukesmåling 6.-12. juli 2010.

Det er fort gjort

... å gå i ball med tall.
Som i går kveld. Jeg og frøkna hadde kommet hjem etter å ha vært på jentetur noen dager. Mannen hadde fått noen velfortjente fridager med mulighet til å ikke tenke tall og målinger, men kunne sove uten bekymringer. Så skulle nattens dose Levemir settes. Jeg var en smule oppslukt av en viss finale i et visst VM, og protesterte bare halvveis da han nevnte 3-tallet.

- Skal det ikke være 2?
- Nei.
- Nei vel.

Selvsagt skulle det være 2, noe som gikk plutselig opp for meg da jeg målte frøkna til 4,4 klokka 23 (vi har hatt så fine og stabile tall de siste dagene) og sjekket diabeteskurven vi fyller ut hver dag. Au! 

Hva gjør vi nå?
Det ble noen skiver vannmelon, et lite ostesmørbrød, 15 i blodsukker utpå natta, 0,5 ins satt deretter og så våknet hun på 10. Alt korrigert og overvåket av en skyldbetynget pappa.

Moralen er: Sjekk, sjekk og dobbeltsjekk. Og fotballen har skylda.

Å måle sjøl

I dag ble vi til vår store overraskelse vekket tidlig. Sånn er det å ha laget et B-menneske. Man overraskes. Sjøl var vårt lille B-menneske i villrede over tidspunkt på døgnet. Hun trodde det var natt. Hun hadde kjent seg litt rar. Hun trodde hun var lav. Så hun hadde like godt målt seg sjøl.

Bs på 6,4, klokke på 8, inn med pute og dyne og finne plassen midt mellom mamma og pappa. Vi satte Levemir, la oss for å slumre litt til, men det lille B-mennesket var altfor våken. Så nå sitter mor og datter ved hver sin pc og nyter en stille morgenstund. Og jeg er kjempestolt av henne som tok ansvar og målte sjøl. 

Følingsmat?

Jeg har registrert meg/oss på Blodsocker.se og legger inn bsmålinger, insulinmengde, fysisk aktivitet og matinntak. Også følingsmat, og der kjenner jeg at vi ikke ligger an til gullmedalje med det første. Vi har trolig en tendens til å gi for mye mat.

Som i går. Klokka 23.15 var bs på 4,6. I laveste laget for natta. Frøkna ville ikke ha frukten vi tilbød, så det ble et fint knekkebrød med brunost. (Hun spiser ikke annet på knekkebrødet.) 01.30 var hun 6,6. Da hun våknet var 8,9. For tøff kost?

Hva gir dere som følingsmat?
Og hvor mye/lite skal egentlig til for å få blodsukkeret opp et par hakk?

Opptur!

I alle fall så lenge det varer:-)

I dag våknet frøkna med et blodsukker på 5,7! Rett nok var hun ganske høy rundt midnatt (14,9), men vi dristet oss til å gi en halv enhet, og klokka 01.00 var hun 11,4. Ergo intet dramatisk fall, og jeg la meg til å sove, med henne ved min side, med god samvittighet. Deilig.

Dagen i dag har også vært fin. Vi trosset regnskurer (i skrivende stund er det høstmørkt ute av tunge regnskyer) og dro til et mini zoo i nærheten. R hadde med ei venninne og vi fikk både solskinn og kunne søke ly i en lavvo under den ene regnskuren som kom mens vi var der. R målte såvidt over 4 da vi skulle spise, så det ble pølse med brød og medbrakt Fun Light og kjeks med litt insulin.

Jammen er det godt å kunne poste litt glede på denne bloggen.







Emuer er forresten ålreite dyr.

Svømmeskole

I dag har jeg meldt frøkna på svømmeskole. Vet at det er lange ventelister her i byen, men etter å ha sett henne boltre seg i badeland og være så uredd vann - i motsetning til sin under middels svømmedyktige mor - fant jeg ut at det var på tide.

Skolens svømmetilbud er under pari, og jeg vet at uansett hvor gode intensjonene er, så blir det lite av de impulsive turene til svømmehallen det har vært snakk om.

Og ja, jeg har de forferdelige drukningsulykkene friskt i minne.

Svømmeskolen jeg har meldt henne på, tillater at foreldre er med i svømmehallen under timene. Jeg skrev i innmeldinga at hun har diabetes 1, men gikk ikke videre inn på det, bortsett fra at vi derfor ville være til stede. Håper ikke diagnosen skal sees på som et minus for henne. 

Kan ditt barn svømme?
Eller har du erfaringer fra svømmekurs?

Tungt på hjertet

Det er gjerne når dagen åpner seg mot natt at tankene kommer. Gjerne som små blaff. Et bilde, en følelse, en sansning. Noe som var der, som du fornemmet i forbifarten, i den travle hverdagen og som du tenkte at du skulle ta vare på, huske, ikke glemme, om hvordan alt var - der og da.

Som når du ligger der i senga og hun ligger ved siden av. Det lyse håret som fordeler seg utover hodeputa hennes - som striper av sol, som bølger i vann, som lukter av såpe og klor fordi dere har vært på det første badelandbesøket siden hun ble syk. Og det gikk fint, det gikk så fint og hun tok kvantesprang i vannet på de få timene dere var der og hun fikk ikke føling, men det er det lave blodsukkeret du er redd for der du ligger og legger ei hånd over kinnet hennes - følingene som har kommet de siste kveldene. Som da du vekket henne timen over midnatt fordi håret hennes klistret seg til pannen og hun var så svett og tung av søvn og hun svevet såvidt over totallet. Og hun fikk spise og du fikk ikke sove og neste gang du målte var klokka 04 og hun svevde like under femtallet og du var så redd og du var så trøtt og hun drakk to slurker kulidrikke og du bad nærmest til vårherre om at det skulle gå fint, men du sov ikke da heller.

Og du erkjenner at det er redselen som er verst. Redselen for det søvnen skal gi, eller ikke. For at du skal feile, bedømmelsens sviktende kraft, utmattet av for lite søvn, for mye hverdag. Å bukke under. Og du stryker henne over håret, det er ny natt i emning og du må stole på medisinens lovnader, ellers kommer du ikke hel ut av dette - stole på at hun ikke skal få føling denne gangen og du vaker i søvnen, som et sjøpattedyr er du oppe og trekker pusten når hun ligger der ved siden av deg og håret er i floker og du hører at hun ynker seg og gråter og du kjenner angsten i brystet, er hun lav, er hun lav og hun sukker "Åh, mamma" i det du legger armen rundt henne og marerittet flyter ut som ringer i vann. 

Og armen hviler fortsatt der når natta gjør vendereis og det lille mennesket du elsker åpner øynene og dere trekker morgenens lette sukk over et tall og et øyeblikk som fra nå av sier at det er sånn det er - hver ny dag starter med ømme blikk og et stikk.