Stolt

I siste nummer av Diabetesbladet forteller to jenter om sin skolehverdag med diabetes. Den ene er mi. Jeg er stolt av dem begge!

Diavenner

Kudos

Snuppa har fått ny lærer.
I dag ringte snuppa meg. Kunne den nye læreren få måle blodsukkeret sitt?
Selvsagt kunne han det. Etter halvannet år med dia er det ingen lærer som har spurt om å få gjøre det. Snuppa stakk. Han fikk 4,1. Og de brukte egen lærernål, altså. Vi er da ikke amatører:-)

Skryt

Mestring handler om mer enn godt blodsukker. Mestring handler om å være snart ti, og gå ut i hverdagen. Ut i verden. Ut i bursdager der bursdager feires.

Først på kino. Mamma henger med bare for å si hei til vertskapet, gi en klem og gå. Mamma drar hjem, og avtalen er at snart tiåringen får beregne dosene selv, mens mamma er en liten telefon unna dersom det trengs.

Smurfene sees, godteriet spises og samtalen kommer først på pizzastedet etterpå. Vi drodler kjapt, og hjemme er hun 6,8. Vi vet at hun nok stiger utover natta, det er sånn det er hos oss for tida, men det lever vi enn så lenge med. (Og har justert nattdosen til 13. Det er dobbelt fra tidligere i sommer.)

Det jeg ville fram til er at hverdagen går framover. Det er tryggere skritt for hver rute som gåes. Og det er så godt. Mi jente i lag med venninnene. Hun har det godt.

Å bryte loven

Det gjør man. Når datter har satt insulin for ei pølse med brød og festivalpølsekøa viser seg å være ugjennomtrengelig. Stor. Lang. Brei. Minst femti før oss.

Da blir mamma tigermamma og gjør det hun må. Forserer stengsler, går utenfor grenser, potelett, umerkelig, plutselig - først. Ei pølse med brød, takk!

To minutter tok det. Ingen så det. Ingen sa noe i alle fall. Sjøl om tigermamma hadde en forsvarstale klar på tunga. Men hadde de forstått det?