Spark på leggen

Av og til får jeg lyst til å sparke diabetes på leggen. Hardt! Oppfør deg! Gjør som vi har sagt!

Men diabetes bare rister på hodet og gjør som han vil.
20 ved siste måling. Over 14 hele dagen. På tross av økt nattdose - fra 7-8 til 10 i løpet av sommeren. Og i morges økte vi dagbasalen fra 4 til 5. Tror jeg må ta på stiletthæler. Så det kjennes.

Hvem bestemmer?

Bestemmer du over diabetesen, eller bestemmer den over deg?
Det tenker jeg på i kveld mens Vårherre sender en uanmeldt regnskur over taket.

Før diagnosen bestemte seg for at vårt hus var et fint hjem å slå seg ned i, var vi en B-familie. Ikke at vi ikke kunne fungert som A, men vi trivdes som B. Og vi gjør det fortsatt. Mor, far og alle tre ungene. Det betyr at vi lever best på natta. I alle fall føles det sånn. I alle fall går vi alle seint til ro. Seinere enn folk flest. Vi må selvsagt opp og på skole og jobb, men helger, du. Og ferier. Da sover vi. Lenge. Og snuser inn lukta av reine sengeklær og kroer oss i varmen under dynene og ingenting haster med å stå opp.

Så måtte vi plutselig stille klokka. For å sette morgendose. Enten det er hverdag eller fest. Og tro ikke at vi sluntrer unna. På ingen måte. Men vi legger oss igjen. Og kjenner på de varme dynene og legger armene rundt hverandre og slumrer litt til. Og så kommer den dårlige samvittigheta, fordi vi sikkert burde vært oppe mye tidligere og fått systemene i gang, ja, det er nesten så jeg ikke tør blogge om dette.

Men vi har valgt. Vi har ferie, og da bestemmer ikke diabetesen over oss. Da bestemmer vi over oss.  Såpass at vi kaller oss A+. Eller kanskje rettere A++.



Og på sommeren hender det at vi skylder på å bo i Midnattssolen rike.

Magefølelsen

Den skal man ikke kimse av. Her ei natt sov frøkna sammen med meg. Hun hadde helt ok bs da hun la seg, men vi har begynt å sette ganske mye mer insulin til mat, så ting er ikke alltid som de pleier. (Er de forresten noen gang det med diabetes?)

Uansett, da jeg kom og la meg, syntes jeg hun var så urolig. Men alle barn kan jo være urolig i søvne. Jeg var utrolig trøtt og på tur inn i drømmene, men magefølelsen vant. Hun var 1,6.

Lykke!

Når rett blir galt og galt blir rett

Det er ikke så enkelt, bestandig.
Ta fredag kveld. Sein kveld. Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer ikke under 10. Neste morgen våkner hun på 15.
Lørdag kveld. Sein kveld. (Vi er i pre-feriemodus.) Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer under 10, med tanke på kvelden før. Jeg foreslår 0,5. Hun insisterer på 1,0. Sånt krangler vi minst mulig om. Klokka 02.00 er hun 2,8. Et glass melk med o'boy og tre-fire jordbær.

Mors hjerne burde konkludert med at forskjellen på disse to kveldene var pizza på fredagen og litt lettere fordøyelig mat i kveld. Men hvem vet om det hadde hatt noe å si likevel. For i kveld var hun tross alt ute og lekte en stund. Det var vel det mammas hjerne burde husket aller mest.

Konklusjon: Noen ganger blir galt rett og rett blir galt og galt blir galt og rett blir rett og det er av og til grenser for en mammahjerne.