Reservoar og statistikk

Jeg er ikke god på å ikke være god på ting.
Derfor har jeg hatt irriterende høy puls når jeg har stått der og fiklet med reservoar og kanyler og ikke husket helt hvordan det nå var vi gjorde det på pumpekurset på UNN. (At jeg reiste bort ei uke etter kurset og ikke fikk trent på nyervervet kunnskap var vel ikke så smart.)

Men for to dager siden fomlet jeg ikke! Alt gikk som det skulle, jeg reverserte og fylte slange og primet og kjente på den deilige mestringsfølelsen. Om noen måneder vil jeg sikkert le av denne bloggposten, men jeg velger nå å blogge om det likevel, som et apropos til meg selv.

Og legger ved litt statistikk.
Ukesmålinger for november 2011, februaruka vi gikk i gang med pumpe - og siste ukes målinger.

Ja!

Det gikk bra!
Svømming med pumpe.
Det vil si skolesvømming uten pumpe.
Plasteret falt ikke av!
Hun ble ikke kjempelav.


























Nå kan hun dra til den offentlige svømmehallen med venninnene.
Jeg kunne høre lettelsen i stemmen.

Au!

Lørdagsskiftet ble utsatt til søndag fordi vi da uansett ble nødt til å skifte hele pakken. Dumt. Pumpa peip på søndag morgen, blodsukkeret var høyt og ny kanyle traff det rødeste røde. Ingen har fortalt hva vi gjør når slangen suger opp blod, men det ble penn og pause og emla og puh!


...

Så begynte pumpa å melde "Ingen tilførsel". Hurra.
Vi har bytta slange og venter nå i spenning om vi må bytte reservoar også.
Og takk til fabelaktige nettvenner som bare blir litt overraska når man ringer i desperasjon.


...

Og så melder pumpa "Ingen tilførsel". Igjen.
Synderen var en kanyle med bøy. Vi drar straks på treningsleir for kanyleskytere!

Pumpelivet, to uker etterpå

Da er vi godt over to uker inn i livet som foreldre til et diabarn med pumpe. Det har gått bra, og ikke fullt så bra.

Nest siste bloggpost sier noe om hvordan det var å lande hjemme første dag. Kanyleskifte og nerver og høyt bs og det ordna seg. Tallene stabiliserte seg noe og da mor (noe motvillig) forlot hjemmet for å være på reise ei uke (det var planlagt lenge og når man får pumpekurs er det bare å hive seg til), svingte tallene en del.

Oppsummert har vi måttet bytte kanyle to ganger disse ukene fordi det viste seg å være bøy. Den siste ble bytta like etter at jeg kom hjem, og det vi har lært er vel at når tallene duver på 15-18 over flere timer, skal alarmen gå. Men vi er ferske, den unnskyldninga skal vi ha:-)

Det siste skiftet skjedde klokka to på natta. Vi hadde satt klokka på vekking, bekymra som vi var, og når snuppa fortsatt lå høyt, så vi ingen annen råd enn å få henne opp og skifte. Da var det ikke tid til Emla. Det ble the hard way. Litt tårer. Litt sinne. Mye frustrasjon. Så satt vi her i natta. Og ventet. Og etter en time var blodsukkeret på tur ned. Og vi tok sjansen på å legge oss. Da var det "kjekt" at mor valset rundt med feber og forkjølelse og kunne ta en hjemmedag i vinterferien.

I morgen er det byttedag. Jeg ønsker meg faste byttedager i angst for å glemme, men det er ikke så lett når man må bytte fordi nåla får bøy.

Tipset fra diasykepleier er å skyte på hofta. Ikke fra.
Det vil frøkna ikke ha noe av. Ennå. Men vi trøster oss med at en gang i verden skulle hun ikke ha pumpe....

Foreløpig har vi fire basaltidspunkt:

1) 00.00: 0,4
2) 04.00: 0,7 (økt fra 0,6 siden oppstart)
3) 08.00: 0,5
4) 18.00: 0,6 

Hun våkner enda litt høyt på morran, så det ligger an til nok en økning der.

I dag har vi hatt fine tall. Hurra! I morgen er det byttedag. Tvi, tvi!