torsdag 31. mars 2011

Et eget univers

I dag møtte jeg ei flott dame jeg aldri har møtt før. Sprudlende, kreativ. Verbal med veldig utstråling. Et stykke uti samtalen sa hun plutselig at hun har diabetes. Type 1? spurte jeg. Ja.

Brått åpnet døra seg til et eget univers av innforståtthet. Som om vi var på vår egen klode der språket vi snakket var fremmed for alle rundt. Lantus, Levemir. Penn. Pumpe. Høyt blodsukker. Lavt. Så rart. Og samtidig så fint.

Og nok en gang en bekreftelse på den usynlige sykdommen. 
Det er så mange der ute.

onsdag 30. mars 2011

Ettårsjubileum

Det er egentlig ingenting å feire. Men en dato vi alltid kommer til å huske. Fordi vi har tatt kvantesprang og kneblet alt vi trodde ikke gikk an.

Dagen er markert med at mor og far har vært på konsert sammen for første gang på evigheter. Takk den som bør takkes for at det finnes sms og mobilsamtaler og ei ni år gammel jente som sier "ja, det går sikkert fint!" Og fint gikk det, sjøl om hun et øyeblikk glemte at mobilen var slått av og at hun skulle sette fem på nattpenna, ikke tre. Men alt går seg til. Det gjør det. ♥

lørdag 19. mars 2011

Borte bra, men

... kroppen syntes visst hjemme var best.
Har lagt inn de to siste ukers målinger. Den første på tur. Den andre tilbake hjemme.
Seine middager, mye pizza og pasta forklarer de høye tallene. Og det er nesten skummelt hvor fort man venner seg til at det lyser 12+ på displayet. Derfor var det godt å legge inn den siste uka, ja.




Interessant å se at 13. mars henger det høye blodsukkeret fortsatt igjen. Da hadde vi hatt ei natt på Gardermoen og var på tur hjem.

Hvor skal vi begynne?

Det gikk bra!
Vi hadde det så fint!
Okei, så ville ikke spaniasola være venn med oss, men brydde vi oss?


Tett snøvær gjorde at vi først engstet oss for å bli værfaste hjemme, men se - det letnet - og flyet lettet. Med god margin rakk vi neste flight og telte vindmølle på vindmølle før hjulene traff spansk flyplassasfalt.

I Los Boliches ventet ei flott leilighet på oss - med kort vei til alt vi måtte ønske.

Vi fikk shoppet og spist og drukket og sett sjimpanser og badet innendørs og spilt kort og tatt tog og sjekket blodsukker som øyeblikkelig gikk inn i et høyere modus enn normalt. Vi bestemte oss for at dette var unntakstilstand - i likhet med uvanlig grått vær - og lot det være med det.

Å ta med Fun Light var smart. Både på små flasker på flyet og den store som lå i mammas koffert. Vi tømte siste skvetten til reise-hjem-drikke.

Legeerklæringa fikk vi aldri bruk for. Vi lot alt av utstyr (utenom det som lå i kofferter) ligge i håndbagasjen under sikkerhetssjekker, og ingen spurte.

Basaldoser ble holdt som normalt, men vi satte mye mer til måltidene. (Uten at det hjalp så veldig.) Kanskje var det høy spenning i liten kropp mer eller mindre hele tida?

Frøkna er i alle fall verdens beste reisevenn, og dette skal vi gjøre igjen. Da skal vi bare treffe litt bedre med solstrålene!

Bildet er for å demonstrere at vi hadde sol, innimellom. Og et spøkelse med på turen:-)


PS. Blodsukkeret stabiliserte seg med en gang vi kom hjem.

PS2: Vi hadde visst utstyr med til å være der et halvt år ...

fredag 4. mars 2011

Bare timer igjen

























Mor er litt stresset. Datter får ikke sove. Har vi husket - alt?

Fun Light er sirlig fylt på godkjente reiseflasker for å ha i håndbagasjen, men i kveld måtte det karbohydrater til. 2,1 ved leggetid. Blek, men fattet. Melk og brødskive. Nå 4,9. Vi gleder oss så det kribler i reisevingene!

Kjæreste jenta mi - måtte dette bli ei reise du drømte om. ♥