Å være åtte år innebærer at det er populært med overnatting.
Å være åtte år og diabetiker gjør det litt vanskeligere. Ikke for åtteåringen, men for foreldrene.
Enn hvis? Høy? Lav? Tør vi?
De to siste nettene lot vi eventuelle bekymringer fare og snuppa fikk to overnattinger på rad. Hos ei god venninne. I nærmeste nabolaget. Med hyppig telefonkontakt. Det gikk helt fint.
Og hun var overlykkelig over endelig å få sove over hos andre. For overnattingsbesøk har hun hatt mange av siden diagnosen, men det er noe annet å få friheten tilbake.
Og når hun er glad, er vi glad.
I morgen er det SFO igjen. Hun gleder seg.
godt å høre!
SvarSletthvordan tok overnattingsforeldrene det?
min skrekk er at andre foreldre dropper en eventuell invitasjon pga frykt for at noe skal skje..kanskje jeg bør finne noen barn av diabetessykepleiere, så kan sara overnatte masse ;)
Så flott, jeg tror det er viktig at "barn får være barn" selv om de har diabetes :) Selv om det krever litt planlegging går det som oftest kjempe fint! :)
SvarSlettLine: Dette er nære venner som ikke kan mer om diabetes enn gjennomsnittet, men som var villige til å ha henne på overnatting, nesten på strak arm. Veldig godt for oss. Etter at R begynte på levemir skal det mye til for føling på natta, og med overnatting var vi mer innstilt på et høyt bs enn at hun skulle risikere føling. Og det gikk fint. Perfekt bs første morgen, litt høyt neste, og R målte selv og satte mobil på vekking for å få satt morgendosen.
SvarSlettVi skulle for øvrig ønske at det fantes diabetesbarnevakt her hvor vi bor også ...
Heidi: Et viktig poeng, diabetesbarn vil jo ingenting annet enn å være som alle andre, og med planlegging går det meste bra. Det handler stort sett om å tørre å ta en sjanse. Og mens jeg har deg her - takk for det siste blogginnlegget ditt. *klem*