I mars var snuppa den eneste eleven på sin skole med diabetes 1. Nå har det kommet en til. Ei jente. Like gammel. I samme klasse. Hvor store er egentlig oddsene for at sånt skal skje?
Vår reaksjon er todelt. Vi føler selvfølgelig veldig med jenta og familien hennes som har fått snudd alt på hodet. Samtidig har R plutselig noen å dele dette med. Som har det likedan. Her om dagen hadde de sittet side om side med insulinpenn før mat.
***
Apropos mat. I skrivende stund sitter R og spiser Bacon Crisp. Før diabetesdiagnosen likte hun det ikke. Man venner seg til alt.
***
Og hun og venninna er hundre kroner rikere hver. De har vært i nabolaget og solgt lodd til inntekt for Diabetesforbundet.
hyggelig å ha noen å dele diabetes med da!
SvarSlettmen som du sier, det er jo alltid trist med nyoppdaget diagnose (uansett hvilken!) :)
Sikkert en "deilig" følelse! Sikkert lik den jeg hadde da jeg var i Voss gjennom ungdiabetes, jeg hadde ikke før det sett noen andre måle bs og sette insulin! Jeg ble rent fascinert, og det var en deilig følelse å vite at jeg ikke var alene! Jeg kan tro datteren din kommer til å bli god venn med denne jenten! :)
SvarSlett