Jeg hater diabetesen min!
Alt gikk i krøll. For mamma skulle jo ikke være med inn. Bare såvidt, for å snakke litt. Det var greit. Og mamma gikk. Og mamma måtte hente henne etter en time, gråtende, etter at vi først hadde snakket sammen på telefon når hun skulle spise hamburger med brød (2 enheter) med et blodsukker på 10,2 (hun hadde fått litt eple før hun dro siden hun hadde vært så lav - og eplet slo ut, ja), og så ny samtale da kaka kom på bordet og hun ville spise akkurat så mye hun ville og jeg forsøkte med masse skrål i bakgrunnen å fortelle at hun kunne spise to stykker først og så sette 2 enheter til og kanskje mer seinere hvis hun hadde lyst på mer.
Da gikk alt enda mer i krøll. De andre var ferdige å spise mens hun slet med å få tuppen av insulinpenna og før bursdagsbarnets mamma kom til med en avtalt hjelpende hånd hadde det blitt rusk på hennes kakestykke og når de andre blåste lys så det kom spytt og "Mamma, jeg vil hjem!".
Og mammahjertet blør med henne og det ble en bit sjokolade og popcorn hjemme for den siste enheten hun hadde satt på uspist kakestykke og jeg tror hun har det bedre nå, under mammas nye hekleteppe i sofaen. Og jeg vet for sikkert at vi skal bekjempe nederlagene sammen fra nå av.
ps: Bs på 8 etterpå. Håper det fortsetter. I natt lå hun på over 20 i flere timer uten at vi fikk det ned. Og ingenting skulle tilsi så høye tall heller. Det ble morgen (klokka 5) før jeg tumlet i seng i lag med henne etter å ha sjekket bs på 6. Puh!
ps2: Famleplassen var navnet på den første bloggen jeg begynte på etter at R ble syk. I ettertid så jeg at jeg trengte noe helt nytt.
ps3: Og der føk det opp til 12,9. Disse eplene! (Knekkebrød med brunost som hun har levd på siden diagnosen - og aldri spiste før - ja, jeg vet det er søtt - ble forkastet i kveld.) Ny enhet satt.
ps4: Klokka er 23.57. Bs er 7,6. Noe riktig har jeg gjort i dag.
Dagens tall:
5,8 - 6,1 - 3,8 - 4,6 -10,2 - 8,0 - 12,9- 7,6.
26.4.
6,8 - 5,2 - 4,5 - 6,5 - 7,2 - 6,5 - 5,9 - 3,8 - 7,2
27.4.
7,3 - 5,0 - 6,2 - 4,1 - 7,3 - 6,7- 6,0
Nå får du meg til å sitte og sippe! Eg kjenner meg jo godt igjen i dette. Nattevåk spesielt. Når du sit der da, trøtt av søvnmangel og bekymring, så hugs at der finst andre som har gjort det samme. Sånn sett er du ikkje aleine - i den grad det kan vere trøst. Diabetes er noko dritt - ingen tvil om det, og det skal ein ha lov å meine, særlig når ein er 8 år. Heldigvis kjem der lyse dagar også.
SvarSlettSkal følge med i bloggen din!
Godt å se deg her!
SvarSlettSipping er lov.
Snuppa har hatt en god mandag med pappaen som administrator. Hun "fikk" til og med dra til en kompis etter skolen og det gikk helt fint. Og fiskepinnemiddagen gikk rett ned. Hun er utrolig finspist og det er ei stor utfordring særlig etter at diagnosen ble et faktum.