Hvordan var det nå egentlig det startet?

Det ser ikke bra ut.

Jeg husker hvordan varmen bredte seg i kroppen, fra isse til tå, da jeg leste tekstmeldinga fra mannen min. Han var på legesenteret med R, medbrakt urinprøve. Han hadde vært borte i to uker i lag med mellomstemann, og det var bare jeg og jenta mi hjemme, foruten en stor storebror vi ikke merket så mye til. Vi delte dobbeltsenga, og vi delte hverdagen. Kom nærmere. Så hverandre tydeligere. Og jeg noterte en stadig større trang til drikke, mer og mer. Jeg forsøkte først å holde henne unna saft, usunt, ikke sant. Drikk heller vann. Og hun drakk vann. Så var det nettene. Hun - som hadde sovet natten gjennom fra hun var fire måneder og vært tørr lenge, lenge - måtte plutselig opp på nettene og tisse. Det lå truser på badegolvet hver morgen, og hun tisset i senga. Urinveisinfeksjon? Nei, hun hadde ikke vondt. Ikke feber.

En fordel med å være over gjennomsnittet interessert i helsespørsmål, uten å ha noe med det å gjøre til daglig, fikk ei varsellampe til å blinke. Tissing. Tørste. Diabetes?

Ingen kjente tilfeller i familien, men jeg ringte legesenteret og sa at jeg hadde en mistanke. Kunne vi få komme innom en morgen og ta noen prøver? Åh, nei. Time måtte til. Hos fastlegen. Han hadde ikke time før 13. april. Nei vel. Ja vel. Så da så.

Men så kom mannen hjem og vi snakket og jeg sa at det er noe som ikke stemmer. Vi ringer i morgen og forlanger å komme inn. Og så kom tekstmeldinga.

Jeg satt på jobb. Kommer og henter deg, skrev mannen. Jeg dirret. Jeg informerte de som trengte informasjon og en time etterpå sto vi på barneavdelinga med den vakre, lille jenta vår som knapt har tatt en ibux i sitt liv. Nå hadde hun nesten besvimt på legekontoret av sprøytene. Og det var flere i vente.

Det er ikke bare å være mamma og trøste, forklare, betrygge, mens helsepersonell i hvite frakker ser på hverandre, mumler uforklarlige ord, flere prøver, nye stikk. Og spørsmålet mitt i det lille rommet:

Sier dere at hun har diabetes?

Ja. Ja. Ja. Min skjønne, lille elskede datter. Attpåklatten. Solstrålen. Gledessprederen. Hva har hun gjort for å fortjene dette? Hva har vi gjort galt? Var det alle nudlene servert et småspist menneske? All yoghurten? Genene våre? Hvem av oss?

Si meg, er vi lagt inn?

Ja, ja, ja. Men vi skulle jo kjøpe lammeskank, handle rødvin, øl, påskegodt til egget, pynte med de få kyllingene vi hadde ervervet fra ungene gjennom mange skoleår, jeg skulle kjøpe påskeliljer, dekke bord, lese krim, nyte mange dager fri. Innlagt i to uker. Dra hjem og hente det nødvendigste. Det manglet bare brev- og besøksforbud.

Fullstendig uvirkelig, men samtidig så utrolig sant.
Til alt overmål ble det den fineste påska i manns minne, Sol og sol og ski og snø og appelsiner og bål og bakker og lier og vår utsikt, rett inn i en murvegg på sykehuset. Vi sov på skift. Jeg lengtet tilbake til henne hver natt det var min tur til å slippe den grusomme knirkende sykehussenga, men jeg skjønte og kjente at jeg trengte søvnen uten å bli vekket tre ganger hver natt når sykepleieren kom inn for å måle blodsukkeret og hvert stikk i hennes finger stakk i hjertet mitt.

Dagene gikk, det var påskestille, men vi fikk informasjon. Møter med leger, sykepleiere, det var mange av dem, men de var flinke. Og de var der for oss. Og jeg kan ikke få lovprist nok norsk helsevesen og det apparatet som var i sving idet diagnosen var satt.

I dag derimot, føler jeg meg litt hjelpeløs. Overlatt til meg selv. For det finnes ingen fasit. Vi fikk to uker opplæring. Resten må vi finne ut av selv. Se hvordan R responderer på insulin. At hun har mindre behov etter at vi kom hjem. Kanskje er det de mye omtalte hvetebrødsdagene. Kroppen som ordner selv i en periode. Men plutselig stiger blodsukkeret til himmels uten at vi skjønner noen ting. Vi ringer sykehuset, ber om vakthavende barnelege, han svarer, men det er ingen betryggende svar. Han vet ikke heller, men antar at det vil gå ned.

I går fikk han rett. Men neste gang?
I morgen starter jeg på jobb. Heldigvis har mannen avspaseringsuke. Uka etter der er vi begge på jobb på dagtid. Jeg trøster meg med at skolen er på banen, det samme med sfo. Veien blir til mens vi går.