Stolt

I siste nummer av Diabetesbladet forteller to jenter om sin skolehverdag med diabetes. Den ene er mi. Jeg er stolt av dem begge!

Diavenner

Kudos

Snuppa har fått ny lærer.
I dag ringte snuppa meg. Kunne den nye læreren få måle blodsukkeret sitt?
Selvsagt kunne han det. Etter halvannet år med dia er det ingen lærer som har spurt om å få gjøre det. Snuppa stakk. Han fikk 4,1. Og de brukte egen lærernål, altså. Vi er da ikke amatører:-)

Skryt

Mestring handler om mer enn godt blodsukker. Mestring handler om å være snart ti, og gå ut i hverdagen. Ut i verden. Ut i bursdager der bursdager feires.

Først på kino. Mamma henger med bare for å si hei til vertskapet, gi en klem og gå. Mamma drar hjem, og avtalen er at snart tiåringen får beregne dosene selv, mens mamma er en liten telefon unna dersom det trengs.

Smurfene sees, godteriet spises og samtalen kommer først på pizzastedet etterpå. Vi drodler kjapt, og hjemme er hun 6,8. Vi vet at hun nok stiger utover natta, det er sånn det er hos oss for tida, men det lever vi enn så lenge med. (Og har justert nattdosen til 13. Det er dobbelt fra tidligere i sommer.)

Det jeg ville fram til er at hverdagen går framover. Det er tryggere skritt for hver rute som gåes. Og det er så godt. Mi jente i lag med venninnene. Hun har det godt.

Å bryte loven

Det gjør man. Når datter har satt insulin for ei pølse med brød og festivalpølsekøa viser seg å være ugjennomtrengelig. Stor. Lang. Brei. Minst femti før oss.

Da blir mamma tigermamma og gjør det hun må. Forserer stengsler, går utenfor grenser, potelett, umerkelig, plutselig - først. Ei pølse med brød, takk!

To minutter tok det. Ingen så det. Ingen sa noe i alle fall. Sjøl om tigermamma hadde en forsvarstale klar på tunga. Men hadde de forstått det?

Øyne i nakken

Det hadde vært fint å ha. Eller i det minste den totale oversikten.
Hjemmet. Huset. Med alle som bor her. Som summer og skravler og tråkker i trapper og spør og svarer. Hvor er fjernkontrollen? Den ligger i sofaen. Hva har vi til middag? Er du sulten? Har vi reine boxere? Jeg føler meg lav. Når kommer du hjem? Jeg finner ikke nøkkelen. Liker du det nye pennalet? Hvor mye skal jeg sette? Hva er klokka? Åtte. En time til kveldsdosen. Stille inn penna. Til maten. Vil du har mer? Jeg legger nattdosen her. Husk å pusse tennene. Satte hun nattdosen? Ja, gjorde hun ikke det? Jeg tror ikke det. Jeg synes hun satte seg slik hun pleier. Hvordan la du penna på benken? Ved siden av den andre. Jeg tror ikke jeg satte nattdosen, mamma. Gjorde du ikke?

Så hva gjør man når man glippet på øyeblikket? Lar være å sette 11 enheter? Setter 11 enheter? Enn hvis?

Vi satte. Min puls var ikke videre lav de neste timene. Men hun husket rett. I dag hadde jeg øyne i nakken. Kanskje på tide å få seg minnepenn?

Spark på leggen

Av og til får jeg lyst til å sparke diabetes på leggen. Hardt! Oppfør deg! Gjør som vi har sagt!

Men diabetes bare rister på hodet og gjør som han vil.
20 ved siste måling. Over 14 hele dagen. På tross av økt nattdose - fra 7-8 til 10 i løpet av sommeren. Og i morges økte vi dagbasalen fra 4 til 5. Tror jeg må ta på stiletthæler. Så det kjennes.

Hvem bestemmer?

Bestemmer du over diabetesen, eller bestemmer den over deg?
Det tenker jeg på i kveld mens Vårherre sender en uanmeldt regnskur over taket.

Før diagnosen bestemte seg for at vårt hus var et fint hjem å slå seg ned i, var vi en B-familie. Ikke at vi ikke kunne fungert som A, men vi trivdes som B. Og vi gjør det fortsatt. Mor, far og alle tre ungene. Det betyr at vi lever best på natta. I alle fall føles det sånn. I alle fall går vi alle seint til ro. Seinere enn folk flest. Vi må selvsagt opp og på skole og jobb, men helger, du. Og ferier. Da sover vi. Lenge. Og snuser inn lukta av reine sengeklær og kroer oss i varmen under dynene og ingenting haster med å stå opp.

Så måtte vi plutselig stille klokka. For å sette morgendose. Enten det er hverdag eller fest. Og tro ikke at vi sluntrer unna. På ingen måte. Men vi legger oss igjen. Og kjenner på de varme dynene og legger armene rundt hverandre og slumrer litt til. Og så kommer den dårlige samvittigheta, fordi vi sikkert burde vært oppe mye tidligere og fått systemene i gang, ja, det er nesten så jeg ikke tør blogge om dette.

Men vi har valgt. Vi har ferie, og da bestemmer ikke diabetesen over oss. Da bestemmer vi over oss.  Såpass at vi kaller oss A+. Eller kanskje rettere A++.



Og på sommeren hender det at vi skylder på å bo i Midnattssolen rike.

Magefølelsen

Den skal man ikke kimse av. Her ei natt sov frøkna sammen med meg. Hun hadde helt ok bs da hun la seg, men vi har begynt å sette ganske mye mer insulin til mat, så ting er ikke alltid som de pleier. (Er de forresten noen gang det med diabetes?)

Uansett, da jeg kom og la meg, syntes jeg hun var så urolig. Men alle barn kan jo være urolig i søvne. Jeg var utrolig trøtt og på tur inn i drømmene, men magefølelsen vant. Hun var 1,6.

Lykke!

Når rett blir galt og galt blir rett

Det er ikke så enkelt, bestandig.
Ta fredag kveld. Sein kveld. Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer ikke under 10. Neste morgen våkner hun på 15.
Lørdag kveld. Sein kveld. (Vi er i pre-feriemodus.) Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer under 10, med tanke på kvelden før. Jeg foreslår 0,5. Hun insisterer på 1,0. Sånt krangler vi minst mulig om. Klokka 02.00 er hun 2,8. Et glass melk med o'boy og tre-fire jordbær.

Mors hjerne burde konkludert med at forskjellen på disse to kveldene var pizza på fredagen og litt lettere fordøyelig mat i kveld. Men hvem vet om det hadde hatt noe å si likevel. For i kveld var hun tross alt ute og lekte en stund. Det var vel det mammas hjerne burde husket aller mest.

Konklusjon: Noen ganger blir galt rett og rett blir galt og galt blir galt og rett blir rett og det er av og til grenser for en mammahjerne.

Høyt, høyt til værs

Det er tivoli i byen. Sånt lar man bare ikke passere uten å svinge innom. Dagen startet med magiske 6,6. Jubel i stua, ikke minst hos frøkna sjøl. Deretter bar det av sted på grilling med venninne, fine tall og hun var rundt 9 da hun dro. Intet inntak av mat. Men da hun skulle spise sein middag var hun 21,9!

Her skriver vi tallet på kontoen for høy spenning. Minuset var at appetitten ikke var den helt store, så vi får se hvordan måltidsdosen slår ut.

Men altså - moro og spas = høyt blodsukker!

--
Note to self: Var 4,4 ved (sein) leggetid. Fikk en druesukkertablett. Var ikke nok. Økte til 4,9 etter en time. Fikk ei brødskive.

Det løser seg

Ett skritt fram og to tilbake.
Og i dag måtte jeg ringte vår eieg♥ode diasykepleier igjen og be om råd. For uansett hva vi gjør, uansett hvilke variabler vi legger til grunn, så våkner snuppa på 10. 11. 12. 13. 14. Og i dag var hun 15,8 og det var ikke morsomt.

Vi begynte å øke nattdosen i går kveld fra 7 til 8 etter å ha økt fra 6 til 7 for ei uke siden. Nå skal vi se det an noen dager. Ligger hun fortsatt over 10 på morgenen, så øker vi igjen. Hun er kommet i puberteten, og trenger mer insulin fra klokka 04. Tenk alt hva kroppen fikser av seg selv når alt er som det skal.

Andre som har pubertetserfaringer?

Flaut!

Hvis du har skrevet e-post til meg etter å lest om oss i Diabetesbladet og ikke fått svar: Beklager så mye!
Kommentarer på bloggen min havner i innboksen min, men jeg hadde jo ikke tenkt på at de som skrev til diamamma@gmail.com, de måtte jeg leite opp manuelt.
Flaut.
Så igjen, beklager.
De er nå printet og skal leses og besvares.

Hilsen Diamamma

Ja!

I mai skrev jeg at vi økte nattdosen og fikk bukt med høye morgenmålinger. Det var et forbigående fenomen. Uansett hva vi gjorde etter det, så våknet snuppa på 12-13-14 ...

I går økte vi fra 6 til 7 enheter. I dag våknet hun på litt over 9. Og vår gode diasykepleier, som svarer på mine spontane mailer, ga klarsignal for å øke enda mer hvis hun fortsetter å våkne over 10. God rettesnor. Jenta vokser jo! Og vi vurderer egentlig å øke dagbasaldosen også. Fra 3 til 4. Hun har hatt en del høye målinger på dagtid også. Og da snakker vi ganske høye.

Vel overstått 17. mai!

En liten nasjonaldagsrapport på tampen av en stor dag for de minste.
Det har gått fint, på tross av litt smårusk i kroppen (forkjølelse og hoste) som gjør at snuppa har ligget høyt jevnt over de siste dagene.

Etter frokost bar det av gårde til skolen og kafé med inntak av sjokoladekake, is og is. Litt kronglete å sette insulin i bunad, men mammaen var "skjold" mot forbipasserende. (Ikke at de var så interesserte ...)

Dernest ble hun invitert med hjem til ei venninne, der det vanket burger og chips og utelek.

Glad jente gir glade foreldre. Også kua var glad. Kua Karl.

Lite å melde

Kort herfra. Kontroll like over påske - 8,5 8,3 i HbA1c. Økning altså, men ingen overraskelse.
Vi justerte nattdosen fra 5 til 6, og det har heldigvis hatt positiv effekt på de høye morgenmålingene.
Tida flyr, kveldene er lysere og snart skinner sola natta lang.
Enten stiger bloggiveren i takt med lyset, eller så daler den tilsvarende.

Men jeg håper blodsukkeret holder seg noenlunde stabilt her og i andre diahjem. ☺

God påske!

                                                                                                                       

Tirsdag etter påske er det tremånederskontroll, så jeg har lagt inn siste dagers målinger og planlegger å få inn de aller siste 2. påskedag.

Jeg er ingen statistiker, men noterer at blodsocker.se forteller om 2436 målinger siden april i fjor. Det er mange stikk, det.



Vi har pakket påskeegget og gleder oss til late dager.
Ha ei vakker påske der ute i cyperspace.

Nyttig app!

Før og etter iPhone er ei egen tidsregning. Og jeg oppdager stadig nye fordeler.
Som appen Matvareinfo. Når du sitter der og maten står på restaurantbordet og klisterhjernen er grøtete.

Måle blodsukker med iPhone hadde også vært kjekt. Det kommer nok. Med dertilhørende bs-skjema. Noen er på saken.

1,6

Hvordan føles det?
Jo, man koker. Og blir våt av svette etterpå. Etter fire seigmenn (hvor hadde han dem, den handlekraftige læreren) og et par kjeks.

Ikke lett å holde konsentrasjonen på jobb når sånne nyheter serveres, men det gikk bra og verdens beste datter sovnet med bs på 5,6.

Da kan jeg sove trygt, mamma.

I mammas seng. ♥

Mulig forklaring: 16 i bs til lunsj. Ville ikke spise, satte 1 og vips. Det må ha vært en aktiv mandag.