Øyne i nakken

Det hadde vært fint å ha. Eller i det minste den totale oversikten.
Hjemmet. Huset. Med alle som bor her. Som summer og skravler og tråkker i trapper og spør og svarer. Hvor er fjernkontrollen? Den ligger i sofaen. Hva har vi til middag? Er du sulten? Har vi reine boxere? Jeg føler meg lav. Når kommer du hjem? Jeg finner ikke nøkkelen. Liker du det nye pennalet? Hvor mye skal jeg sette? Hva er klokka? Åtte. En time til kveldsdosen. Stille inn penna. Til maten. Vil du har mer? Jeg legger nattdosen her. Husk å pusse tennene. Satte hun nattdosen? Ja, gjorde hun ikke det? Jeg tror ikke det. Jeg synes hun satte seg slik hun pleier. Hvordan la du penna på benken? Ved siden av den andre. Jeg tror ikke jeg satte nattdosen, mamma. Gjorde du ikke?

Så hva gjør man når man glippet på øyeblikket? Lar være å sette 11 enheter? Setter 11 enheter? Enn hvis?

Vi satte. Min puls var ikke videre lav de neste timene. Men hun husket rett. I dag hadde jeg øyne i nakken. Kanskje på tide å få seg minnepenn?

Spark på leggen

Av og til får jeg lyst til å sparke diabetes på leggen. Hardt! Oppfør deg! Gjør som vi har sagt!

Men diabetes bare rister på hodet og gjør som han vil.
20 ved siste måling. Over 14 hele dagen. På tross av økt nattdose - fra 7-8 til 10 i løpet av sommeren. Og i morges økte vi dagbasalen fra 4 til 5. Tror jeg må ta på stiletthæler. Så det kjennes.

Hvem bestemmer?

Bestemmer du over diabetesen, eller bestemmer den over deg?
Det tenker jeg på i kveld mens Vårherre sender en uanmeldt regnskur over taket.

Før diagnosen bestemte seg for at vårt hus var et fint hjem å slå seg ned i, var vi en B-familie. Ikke at vi ikke kunne fungert som A, men vi trivdes som B. Og vi gjør det fortsatt. Mor, far og alle tre ungene. Det betyr at vi lever best på natta. I alle fall føles det sånn. I alle fall går vi alle seint til ro. Seinere enn folk flest. Vi må selvsagt opp og på skole og jobb, men helger, du. Og ferier. Da sover vi. Lenge. Og snuser inn lukta av reine sengeklær og kroer oss i varmen under dynene og ingenting haster med å stå opp.

Så måtte vi plutselig stille klokka. For å sette morgendose. Enten det er hverdag eller fest. Og tro ikke at vi sluntrer unna. På ingen måte. Men vi legger oss igjen. Og kjenner på de varme dynene og legger armene rundt hverandre og slumrer litt til. Og så kommer den dårlige samvittigheta, fordi vi sikkert burde vært oppe mye tidligere og fått systemene i gang, ja, det er nesten så jeg ikke tør blogge om dette.

Men vi har valgt. Vi har ferie, og da bestemmer ikke diabetesen over oss. Da bestemmer vi over oss.  Såpass at vi kaller oss A+. Eller kanskje rettere A++.



Og på sommeren hender det at vi skylder på å bo i Midnattssolen rike.

Magefølelsen

Den skal man ikke kimse av. Her ei natt sov frøkna sammen med meg. Hun hadde helt ok bs da hun la seg, men vi har begynt å sette ganske mye mer insulin til mat, så ting er ikke alltid som de pleier. (Er de forresten noen gang det med diabetes?)

Uansett, da jeg kom og la meg, syntes jeg hun var så urolig. Men alle barn kan jo være urolig i søvne. Jeg var utrolig trøtt og på tur inn i drømmene, men magefølelsen vant. Hun var 1,6.

Lykke!

Når rett blir galt og galt blir rett

Det er ikke så enkelt, bestandig.
Ta fredag kveld. Sein kveld. Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer ikke under 10. Neste morgen våkner hun på 15.
Lørdag kveld. Sein kveld. (Vi er i pre-feriemodus.) Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer under 10, med tanke på kvelden før. Jeg foreslår 0,5. Hun insisterer på 1,0. Sånt krangler vi minst mulig om. Klokka 02.00 er hun 2,8. Et glass melk med o'boy og tre-fire jordbær.

Mors hjerne burde konkludert med at forskjellen på disse to kveldene var pizza på fredagen og litt lettere fordøyelig mat i kveld. Men hvem vet om det hadde hatt noe å si likevel. For i kveld var hun tross alt ute og lekte en stund. Det var vel det mammas hjerne burde husket aller mest.

Konklusjon: Noen ganger blir galt rett og rett blir galt og galt blir galt og rett blir rett og det er av og til grenser for en mammahjerne.

Høyt, høyt til værs

Det er tivoli i byen. Sånt lar man bare ikke passere uten å svinge innom. Dagen startet med magiske 6,6. Jubel i stua, ikke minst hos frøkna sjøl. Deretter bar det av sted på grilling med venninne, fine tall og hun var rundt 9 da hun dro. Intet inntak av mat. Men da hun skulle spise sein middag var hun 21,9!

Her skriver vi tallet på kontoen for høy spenning. Minuset var at appetitten ikke var den helt store, så vi får se hvordan måltidsdosen slår ut.

Men altså - moro og spas = høyt blodsukker!

--
Note to self: Var 4,4 ved (sein) leggetid. Fikk en druesukkertablett. Var ikke nok. Økte til 4,9 etter en time. Fikk ei brødskive.

Det løser seg

Ett skritt fram og to tilbake.
Og i dag måtte jeg ringte vår eieg♥ode diasykepleier igjen og be om råd. For uansett hva vi gjør, uansett hvilke variabler vi legger til grunn, så våkner snuppa på 10. 11. 12. 13. 14. Og i dag var hun 15,8 og det var ikke morsomt.

Vi begynte å øke nattdosen i går kveld fra 7 til 8 etter å ha økt fra 6 til 7 for ei uke siden. Nå skal vi se det an noen dager. Ligger hun fortsatt over 10 på morgenen, så øker vi igjen. Hun er kommet i puberteten, og trenger mer insulin fra klokka 04. Tenk alt hva kroppen fikser av seg selv når alt er som det skal.

Andre som har pubertetserfaringer?

Flaut!

Hvis du har skrevet e-post til meg etter å lest om oss i Diabetesbladet og ikke fått svar: Beklager så mye!
Kommentarer på bloggen min havner i innboksen min, men jeg hadde jo ikke tenkt på at de som skrev til diamamma@gmail.com, de måtte jeg leite opp manuelt.
Flaut.
Så igjen, beklager.
De er nå printet og skal leses og besvares.

Hilsen Diamamma

Ja!

I mai skrev jeg at vi økte nattdosen og fikk bukt med høye morgenmålinger. Det var et forbigående fenomen. Uansett hva vi gjorde etter det, så våknet snuppa på 12-13-14 ...

I går økte vi fra 6 til 7 enheter. I dag våknet hun på litt over 9. Og vår gode diasykepleier, som svarer på mine spontane mailer, ga klarsignal for å øke enda mer hvis hun fortsetter å våkne over 10. God rettesnor. Jenta vokser jo! Og vi vurderer egentlig å øke dagbasaldosen også. Fra 3 til 4. Hun har hatt en del høye målinger på dagtid også. Og da snakker vi ganske høye.

Vel overstått 17. mai!

En liten nasjonaldagsrapport på tampen av en stor dag for de minste.
Det har gått fint, på tross av litt smårusk i kroppen (forkjølelse og hoste) som gjør at snuppa har ligget høyt jevnt over de siste dagene.

Etter frokost bar det av gårde til skolen og kafé med inntak av sjokoladekake, is og is. Litt kronglete å sette insulin i bunad, men mammaen var "skjold" mot forbipasserende. (Ikke at de var så interesserte ...)

Dernest ble hun invitert med hjem til ei venninne, der det vanket burger og chips og utelek.

Glad jente gir glade foreldre. Også kua var glad. Kua Karl.

Lite å melde

Kort herfra. Kontroll like over påske - 8,5 8,3 i HbA1c. Økning altså, men ingen overraskelse.
Vi justerte nattdosen fra 5 til 6, og det har heldigvis hatt positiv effekt på de høye morgenmålingene.
Tida flyr, kveldene er lysere og snart skinner sola natta lang.
Enten stiger bloggiveren i takt med lyset, eller så daler den tilsvarende.

Men jeg håper blodsukkeret holder seg noenlunde stabilt her og i andre diahjem. ☺

God påske!

                                                                                                                       

Tirsdag etter påske er det tremånederskontroll, så jeg har lagt inn siste dagers målinger og planlegger å få inn de aller siste 2. påskedag.

Jeg er ingen statistiker, men noterer at blodsocker.se forteller om 2436 målinger siden april i fjor. Det er mange stikk, det.



Vi har pakket påskeegget og gleder oss til late dager.
Ha ei vakker påske der ute i cyperspace.

Nyttig app!

Før og etter iPhone er ei egen tidsregning. Og jeg oppdager stadig nye fordeler.
Som appen Matvareinfo. Når du sitter der og maten står på restaurantbordet og klisterhjernen er grøtete.

Måle blodsukker med iPhone hadde også vært kjekt. Det kommer nok. Med dertilhørende bs-skjema. Noen er på saken.

1,6

Hvordan føles det?
Jo, man koker. Og blir våt av svette etterpå. Etter fire seigmenn (hvor hadde han dem, den handlekraftige læreren) og et par kjeks.

Ikke lett å holde konsentrasjonen på jobb når sånne nyheter serveres, men det gikk bra og verdens beste datter sovnet med bs på 5,6.

Da kan jeg sove trygt, mamma.

I mammas seng. ♥

Mulig forklaring: 16 i bs til lunsj. Ville ikke spise, satte 1 og vips. Det må ha vært en aktiv mandag.

Et eget univers

I dag møtte jeg ei flott dame jeg aldri har møtt før. Sprudlende, kreativ. Verbal med veldig utstråling. Et stykke uti samtalen sa hun plutselig at hun har diabetes. Type 1? spurte jeg. Ja.

Brått åpnet døra seg til et eget univers av innforståtthet. Som om vi var på vår egen klode der språket vi snakket var fremmed for alle rundt. Lantus, Levemir. Penn. Pumpe. Høyt blodsukker. Lavt. Så rart. Og samtidig så fint.

Og nok en gang en bekreftelse på den usynlige sykdommen. 
Det er så mange der ute.

Ettårsjubileum

Det er egentlig ingenting å feire. Men en dato vi alltid kommer til å huske. Fordi vi har tatt kvantesprang og kneblet alt vi trodde ikke gikk an.

Dagen er markert med at mor og far har vært på konsert sammen for første gang på evigheter. Takk den som bør takkes for at det finnes sms og mobilsamtaler og ei ni år gammel jente som sier "ja, det går sikkert fint!" Og fint gikk det, sjøl om hun et øyeblikk glemte at mobilen var slått av og at hun skulle sette fem på nattpenna, ikke tre. Men alt går seg til. Det gjør det. ♥

Borte bra, men

... kroppen syntes visst hjemme var best.
Har lagt inn de to siste ukers målinger. Den første på tur. Den andre tilbake hjemme.
Seine middager, mye pizza og pasta forklarer de høye tallene. Og det er nesten skummelt hvor fort man venner seg til at det lyser 12+ på displayet. Derfor var det godt å legge inn den siste uka, ja.

Interessant å se at 13. mars henger det høye blodsukkeret fortsatt igjen. Da hadde vi hatt ei natt på Gardermoen og var på tur hjem.

Hvor skal vi begynne?

Det gikk bra!
Vi hadde det så fint!
Okei, så ville ikke spaniasola være venn med oss, men brydde vi oss?


Tett snøvær gjorde at vi først engstet oss for å bli værfaste hjemme, men se - det letnet - og flyet lettet. Med god margin rakk vi neste flight og telte vindmølle på vindmølle før hjulene traff spansk flyplassasfalt.

I Los Boliches ventet ei flott leilighet på oss - med kort vei til alt vi måtte ønske.

Vi fikk shoppet og spist og drukket og sett sjimpanser og badet innendørs og spilt kort og tatt tog og sjekket blodsukker som øyeblikkelig gikk inn i et høyere modus enn normalt. Vi bestemte oss for at dette var unntakstilstand - i likhet med uvanlig grått vær - og lot det være med det.

Å ta med Fun Light var smart. Både på små flasker på flyet og den store som lå i mammas koffert. Vi tømte siste skvetten til reise-hjem-drikke.

Legeerklæringa fikk vi aldri bruk for. Vi lot alt av utstyr (utenom det som lå i kofferter) ligge i håndbagasjen under sikkerhetssjekker, og ingen spurte.

Basaldoser ble holdt som normalt, men vi satte mye mer til måltidene. (Uten at det hjalp så veldig.) Kanskje var det høy spenning i liten kropp mer eller mindre hele tida?

Frøkna er i alle fall verdens beste reisevenn, og dette skal vi gjøre igjen. Da skal vi bare treffe litt bedre med solstrålene!

Bildet er for å demonstrere at vi hadde sol, innimellom. Og et spøkelse med på turen:-)


PS. Blodsukkeret stabiliserte seg med en gang vi kom hjem.

PS2: Vi hadde visst utstyr med til å være der et halvt år ...

Bare timer igjen

Mor er litt stresset. Datter får ikke sove. Har vi husket - alt?

Fun Light er sirlig fylt på godkjente reiseflasker for å ha i håndbagasjen, men i kveld måtte det karbohydrater til. 2,1 ved leggetid. Blek, men fattet. Melk og brødskive. Nå 4,9. Vi gleder oss så det kribler i reisevingene!

Kjæreste jenta mi - måtte dette bli ei reise du drømte om. ♥