Lav vampyr

Som hun har gledet seg. Og gruet seg. Nå er hun der ute. Med andre vampyrer. Men med lavest blodsukker. 3,1. Jeg regner med det ordner seg.

Ukesmåling

Her er diagrammet for (nesten) ei uke med målinger. Det jeg leser ut av det er at snuppa ligger for lavt på dagtid og for høyt på kveld og natt. Vi setter 3 enheter lemevir morgen og kveld, og har forsøkt å senke dagdosen til 2, men da gikk hun for høyt igjen på dagtid. Nå lurer vi på om vi skal øke nattlevemir til 4, men det løser ikke det lave blodsukkeret på dagen. Og vi er forsiktige med dosene vi gir til måltidene, likevel slår det inn. Jeg ønsker meg ei juniorpenn med 0,1-doser, gitt.

Opp og ned ....

Trenger tips om veske, ryggsekk

.. til snuppa vår.
Til nå har hun gjerne hatt med seg toalettmappa (i en kurv på sykkelen) når hun skal et sted, men vi innser at det blir for tungvint. Særlig når sykkelen ikke er noe alternativ og hun løper av sted med venninner med toalettmappa i handa.

Så hvis du vet av ei smart lita veske, aller helst en liten ryggsekk (ikke skolesekkstørrelse) som har plass til nødvendig diabetesutstyr, ja, så blir jeg glad. Hun bruker penn, altså.

Overrasket kontroll

I dag var det tid for ny tremånederskontroll. Jeg fryktet den kontrollen etter alle svingningene vi har hatt og enkelte skyhøye målinger. Så var HbA1c gått ned! Fra 7,9 til 7,5. Hurra!
Vi er litt flinke likevel.

Nå skal vi bare bli enda flinkere og unngå de store svingningene. Det gjør ikke godt for snuppa vår, som gikk rett i bunn mens vi var på sykehuset og måtte få både druesukker, eplejuice og pølse med brød for å få farge i kinnene igjen. Godt å være i trygge hender.


Ny lege, forresten. Veldig nøye, tok seg god tid, lyttet og gikk gjennom bs-verdiene jeg har lagt inn på blodsocker.se. Så er de til nytte for flere enn meg.

Klassevenninna som også har diabetes var inne på kontroll rett etter oss, og snuppa ville at hun skulle komme på besøk. Slik ble det. En god mandag!

Å si ifra

Det hjelper å si ifra.

Da vi nylig var på hyttetur, tok vi med ei eske kjeks fra Sætre. Sætres 5 beste. For frøkna var det nesten for julekveld å regne. Tenk, kjeks på en fredagskveld. Brien og camemberten vi nøt ved siden av var hun ikke så opptatt av, men kjeks. Nam!

Til vår skuffelse sto det ingenting på eska over næringsverdiene på de ulike kjekstypene, og uten nett kunne vi ikke google hvor mye karbohydrater det er i for eksempel Salinas-kjeks. Så i går sendte jeg en mail til Sætre (til adm.dir., de hadde ikke akkurat flust med epostadresser å velge mellom på nett, så det var å ta en gjetting - som stemte.)

I kveld kom det hyggelig svar fra marketingsjefen, som etter ytterlige info fra meg sender min info videre til produktutviklingsavdelinga, slik at de kan endre dette for ettertida.

Det kaller jeg sørvis! Heia Sætre!

Ord til trøst

Fra bladet Diabetes, som kom i posten i dag. Skrevet av Ane Wilhelmsen-Langeland, psykolog med type 1-diabetes. Overskriften er: Når barnet ditt får diabetes.

Som forelder til et barn med diabetes er det uhyre viktig å erkjenne at fullstendig kontroll på insulin og blodsukker er umulig! Det er viktig å vite at tilfeldige høye blodsukkerverdier er helt normalt. Det er viktig å innse dette for en selv (det betyr ikke at du har gjort noe feil eller ikke er en god nok forelder), men det er også viktig for barnet ditt at dette tåler dere. Alle med type 1-diabetes har for høyt blodsukker flere ganger i uken, uansett hvor godt regulert de er.

Takk! Hilsen diamamma med febersykt barn.

Hengekøyehelg

med (relativt) godt blodsukker.
For vi har jammen slitt etter at vi gikk over til Levemir. Høy og lav, veldig lav ... Vi justerte og det ble veldig høy på dag. Nå tror vi at vi har funnet formelen, med mindre måltidsdoser.

Men det beste: Vi har hatt det så fint, alle sammen.

Prøve og feile og prøve igjen

De siste ukene har frøkna våknet med for høyt bs. Ikke urovekkende, men heller ikke bra. Så jeg mailet diasykepleieren vår og spurte om vi skulle øke Levemir fra 2 til 3 på nettene? Det skulle vi.
Etter to dager så vi effekt, og hun våknet på 7. Men 3 enheter på kveld og 3 på morgenen gjør at hun går veldig lavt i løpet av dagen. Vi kan pøse på med mat, men hun ligger såvidt rundt 4-tallet. Og nå i kveld var hun 3,7 ved leggetid.

Så vi kommer til å redusere Levemir fra 3 til 2 på dagtid, og lar det skje litt før vi hadde tenkt. (Men innenfor "avtalen" med sykepleier, som i likhet med oss så at det var en mulighet vi måtte vurdere.)

Heldigvis er jenta vår så "erfaren" nå at hun ber om ei ekstra måling når hun kjenner at noe ikke er som det skal. Og i 9 av 10 tilfeller har hun rett.

Fra én til to

I mars var snuppa den eneste eleven på sin skole med diabetes 1. Nå har det kommet en til. Ei jente. Like gammel. I samme klasse. Hvor store er egentlig oddsene for at sånt skal skje?

Vår reaksjon er todelt. Vi føler selvfølgelig veldig med jenta og familien hennes som har fått snudd alt på hodet. Samtidig har R plutselig noen å dele dette med. Som har det likedan. Her om dagen hadde de sittet side om side med insulinpenn før mat.

***

Apropos mat. I skrivende stund sitter R og spiser Bacon Crisp. Før diabetesdiagnosen likte hun det ikke. Man venner seg til alt.

***

Og hun og venninna er hundre kroner rikere hver. De har vært i nabolaget og solgt lodd til inntekt for Diabetesforbundet.

Overnatting

Å være åtte år innebærer at det er populært med overnatting.
Å være åtte år og diabetiker gjør det litt vanskeligere. Ikke for åtteåringen, men for foreldrene.
Enn hvis? Høy? Lav? Tør vi?
De to siste nettene lot vi eventuelle bekymringer fare og snuppa fikk to overnattinger på rad. Hos ei god venninne. I nærmeste nabolaget. Med hyppig telefonkontakt. Det gikk helt fint.
Og hun var overlykkelig over endelig å få sove over hos andre. For overnattingsbesøk har hun hatt mange av siden diagnosen, men det er noe annet å få friheten tilbake.
Og når hun er glad, er vi glad.

I morgen er det SFO igjen. Hun gleder seg. 

Home Alone

Altså. Det er ikke meningen å gå bananas i filmtitler, men det blir visst bare sånn. Akkurat nå.
Og jeg er altså alene hjemme. Nesten. Alene i den forstand at mann og datter er på visitt hos besteforeldre, mens jeg styrer heimen med brødrene. De kan både vaske seg selv og lage sin egen mat. :)

Men jeg finner ikke roen. Sånn går det når man er vant til å ha regi. Og selv om jeg kan sove lenge, så våkner jeg ved måletid. Rart med rutiner.

På et nettforum jeg har vanket i, kom spørsmålet om hvilket soundtrack som beskrev ens barn. Jeg har tre, men dette er snuppa mi.

Breaking the Waves

Vi er hjemme etter noen deilige familiære feriedager nordpå. Litt sol, litt regn, litt vind, mye mat, god drikke, og ikke minst kos. Både med mennesker og dyr.
For oss foreldre har disse dagene vært spesielle. For første gang siden diagnosen var et faktum 30. mars, har mammaen og pappaen vært uten ansvar på nettene og i morgentimene. En sykepleierutdannet tante tok regien, og vi fikk senke skuldrene. Det gjorde godt. Man trenger å få være bare kjærester innimellom.

Nå gjenstår ei ferieuke før hverdagen innhenter oss. Jobb og SFO, før skolen starter. Batteriene er ikke fulladet hva været angår, men vi har kommet oss riktig så godt gjennom den første sommeren med et diabetesbarn, og hun har ikke hatt det så verst, hun heller.

Shame on me

Det er nesten så jeg ikke har lyst til å blogge om det, men sånn er det en gang. Man er ikke perfekt. Man glemmer.

I dag skulle vi ut på  ny fisketur, i mye bedre vær enn sist. Mye skal pakkes ned. Mat og drikke og fiskeutstyr og sitteunderlag og ved til bålet og diabetesutstyret, selvsagt. Sistnevnte var min jobb. Jeg stod med pennene i handa, forsikret meg om at det var rikelig insulin og pakket måleutstyr i sekken. Vel fremme oppdaget vi at insulinpennene - nei - de lå nok hjemme på benken.

Shame on me. Og hva gjorde vi? Snuppa måtte jo ha mat. Det ville ta en time å kjøre tur-retur. Det var bare å la henne spise. Hun var 19 da vi dro hjem, med forsikringer til sin ulykkelige mamma om at det ikke gjorde noe. Helt sikkert. Hun skulle husket det selv, for hun hadde jo bare seg selv å tenke på.

Hva sier man til sånt, annet enn å klemme, klemme, klemme.

Høy av spenning?

Først ei lita oppsummering av gårsdagen. Vi målte snuppa til 6,5 før leggetid, og dum som jeg er hadde jeg diasykepleiers ord i hodet om at det ideelle tallet å sovne på er - tamtaratam - 7!
Ergo stakk jeg til frøkna fem små druer. Hun våknet på 11. (Og jeg følte for å gå i et mørkt rom og straffe meg selv.)




I dag har vi vært på fisketur i gråværet, og sjøl om vi satte rikelige 3 enheter på frokosten (som vel var mer lunsj og bestod av frokostblanding og yoghurt), så var hun altså 14 ved ankomst fiskestedet. Hm. Vi satte enda mer insulin for å dekke det høye tallet og grillmaten, men på tilbaketuren var hun 20! Og sa de kloke ord: Mamma, nå er jeg ikke i herjehumør som ellers når jeg er høy. Nå er jeg bare trøtt og kvalm.

Stakkars lita. Det var bare å sette to nye enheter, og derifra har hun gått suksessivt ned før hun landet på 5-tallet og ble der til tross for mer og mer mat.

 
Nei. Lett skal det ikke være. Og jeg lurer på om hun gikk så høyt fordi hun gledet seg sånn til å dra på fisketur? Uansett årsak - vi har lært litt mer, igjen. Og det aller beste - hun fikk fisk!

Hunting high and low

Særlig high. På kveldene. De siste dagene.
Jeg skylder på risen og har lyst til å bannlyse den fra enhver meny. Vår egen feil, selvsagt, da vi i går tilbød kyllingboller med ris (hurra, sa diabarnet) og pappaen skulle være snill og tilby riskrem til dessert. Det gikk som det måtte gå. Borti 20-tallet rundt midnatt. Vi justerte og håpet det beste, og hun våknet med 7,1. (Hurra, sa diaforeldrene.)

I dag bommet vi igjen.

Hun var 5,4 da vi skulle ut på tur. Ikke veldig fysisk anstrengende, men hun fikk rørt på seg. (Vi har ikke hatt særlig vær til å røre på oss så langt i ferien.) Ergo satte vi ingenting på softisen, siden vi tross alt skulle gå et godt stykke. Vel fremme var hun ganske høy og vi satte vi godt med insulin til pølse med brød og 1 kjeksbit, men like fullt var hun høy da vi kom hjem. I etterkant er hun justert ned, og vi håper på like gode tall i morgen tidlig. Og sånn går no ferien ...

Dårlig kombinasjon

Hjemmeklipp, hårkjærhet, høyt blodsukker, hodepine og forfengelighet er en særdeles dårlig kombinasjon.
Redninga ble mye trøst og forsoning, insulin og en saftis.


Kort hår neste?

Å reise bort

... betyr ofte å endre rutiner. De endres også selv om man prøver å holde dem fast.
Ikke minst kommer ny mat på bordet (selv om man har litt sikringskost med). Og da er det bare å prøve seg fram, som å få bekreftet at Cocopops er en skikkelig sukkerbombe. Tallenes tale er både høystemt og lavmælt og ligner vel mest den tivolituren vår uredde frøken tok i går.

Ellers er vi veldig glad for at det sto jenter i kø da vi kom hjem. Diabetesen har ikke endret noe på vennskap. Det varmer mammahjertet. ♥

Diabetesspill

Takk til Linda som tipset om dette diabetesspillet.
Ikke minst for oss med ganske små barn er sånt veldig fint. Og så kan vennene deres lære enda mer:-)

Shrek og gru

Neida. Det er bare et ordspill. Men jeg kjente det i magen hele tida.
Frøkna skulle på kino. Før hun dro (sammen med venninne og storebror og hans kjæreste), målte vi henne til 15. Hun skulle spise popcorn, en melkesjokolade og drikke medbrakt Fun Light, som også venninna fikk.

Vi setter 3 enheter, mente pappaen.
Er ikke det litt mye? spurte mammaen.
Vi må jo få henne ned, svarte pappaen.
Og mammaen kom på noe hun hadde lest om at det er mødrene som er redd for at diabetesbarna skal få føling, og samtykket uten videre diskusjon. Men magen murret av engstelse de neste to timene.

På tur inn til byen for å hente kinogjengerne fikk jeg vite at snuppa var målt til 3,1. Ergo ble det en sjokoladebit ekstra. (Hun hadde ikke spist så mye popcorn som antatt.) Jeg tror for øvrig at Levemiren er sterkere enn Insulatarden. Tror. For det virker sånn.

Men best av alt. Det gikk bra. De hadde det fint. Storebror skrøt av lillesøster (som sjøl hadde kommet på at hun måtte vaske fingrene før måling) og jeg skrøt av dem begge.

Ellers har vi hatt noen feriedager utenfor hjemmet. Da svinger blodsukkeret, gitt.