September versus desember

 Jeg har lagt inn bs-tall. Jeg måtte sjekke tilbake til da vi måtte øke basalen om natta fordi hun lå så høyt hver morra. To litt tilfeldig utvalgte uker. Desemberuka er i laveste sjikt og ikke representativ for hele måneden, men interessant å se.

September:

Desember:

Skryt

Jenta mi er flink. Sånn er det bare. I natt våknet hun og måtte tisse. Tørst var hun også. Og hva gjorde hun? Målte blodsukker, fikk 10,2 og konstaterte at det ikke var skremmende høyt. Og siden mammaen har slitt med søvnen i mørketida, ville hun ikke vekke meg, slik jeg har formant henne om. Altså er hun omtenksom også.


I jula har det blitt en del høye målinger. Men - det er vår første jul med et diabetesbarn. Og jeg kunne jo ikke vite at de deilige rundstykkene jeg baker hver jul skulle slå så sterkt ut. Vi har korrigert dosen nå.

Håper alle har ei god romjul hvor enn de er i verden!

Søt desember

Det har blitt lite blogging fra meg i det siste. Halloween gikk rett over til bursdagsmåneden for to av husets barn med dertilhørende selskapeligheter. Så kom desember, ja, dere skjønner ...

På blodsukkerkartet hender det fortsatt at vi svever høyt og lavt, men synes det har gått seg til. Dagens utfordring var pepperkakebaksten. Ikke selve bakinga. Den behersket frøkna som om hun ikke har gjort annet, men innholdet. Vi er spent på morgenmålinga.

Bursdagsblodsukker

Det kunne definitivt vært verre!
Den store testen kommer lørdag, med innrykk av mange jenter og stor fest. Og det er så godt å legge inn bs-tall for tida. Vi har gode morgener fortsatt. Måtte det vare.

(Hun sneiet totallet i dag. Sånn går det når det er kulturell skolesekk og trampolinelek og kråkestup!)

Blå dag

Kulde og insulin og basaldose

Det har vært litt stille herfra en periode, men vinteren har tatt oss med feber og forkjølelse, og lite overskudd til blogging.

Jeg etterlyste tips til veske litt tidligere. Vi fant en fin liten sekk fra Beckmann og er såre fornøyd, men tar gjerne imot tips om hvordan dere holder insulinet "varmt" nå på vinteren.

Da snuppas feber gikk over, fikk vi satt i gang prosjekt økt basaldose på nettene.
De tre siste dagene har hun våknet med bs på 6,9 - 7,6 og 5,7. Hurra!!!!

Lav vampyr

Som hun har gledet seg. Og gruet seg. Nå er hun der ute. Med andre vampyrer. Men med lavest blodsukker. 3,1. Jeg regner med det ordner seg.

Ukesmåling

Her er diagrammet for (nesten) ei uke med målinger. Det jeg leser ut av det er at snuppa ligger for lavt på dagtid og for høyt på kveld og natt. Vi setter 3 enheter lemevir morgen og kveld, og har forsøkt å senke dagdosen til 2, men da gikk hun for høyt igjen på dagtid. Nå lurer vi på om vi skal øke nattlevemir til 4, men det løser ikke det lave blodsukkeret på dagen. Og vi er forsiktige med dosene vi gir til måltidene, likevel slår det inn. Jeg ønsker meg ei juniorpenn med 0,1-doser, gitt.

Opp og ned ....

Trenger tips om veske, ryggsekk

.. til snuppa vår.
Til nå har hun gjerne hatt med seg toalettmappa (i en kurv på sykkelen) når hun skal et sted, men vi innser at det blir for tungvint. Særlig når sykkelen ikke er noe alternativ og hun løper av sted med venninner med toalettmappa i handa.

Så hvis du vet av ei smart lita veske, aller helst en liten ryggsekk (ikke skolesekkstørrelse) som har plass til nødvendig diabetesutstyr, ja, så blir jeg glad. Hun bruker penn, altså.

Overrasket kontroll

I dag var det tid for ny tremånederskontroll. Jeg fryktet den kontrollen etter alle svingningene vi har hatt og enkelte skyhøye målinger. Så var HbA1c gått ned! Fra 7,9 til 7,5. Hurra!
Vi er litt flinke likevel.

Nå skal vi bare bli enda flinkere og unngå de store svingningene. Det gjør ikke godt for snuppa vår, som gikk rett i bunn mens vi var på sykehuset og måtte få både druesukker, eplejuice og pølse med brød for å få farge i kinnene igjen. Godt å være i trygge hender.


Ny lege, forresten. Veldig nøye, tok seg god tid, lyttet og gikk gjennom bs-verdiene jeg har lagt inn på blodsocker.se. Så er de til nytte for flere enn meg.

Klassevenninna som også har diabetes var inne på kontroll rett etter oss, og snuppa ville at hun skulle komme på besøk. Slik ble det. En god mandag!

Å si ifra

Det hjelper å si ifra.

Da vi nylig var på hyttetur, tok vi med ei eske kjeks fra Sætre. Sætres 5 beste. For frøkna var det nesten for julekveld å regne. Tenk, kjeks på en fredagskveld. Brien og camemberten vi nøt ved siden av var hun ikke så opptatt av, men kjeks. Nam!

Til vår skuffelse sto det ingenting på eska over næringsverdiene på de ulike kjekstypene, og uten nett kunne vi ikke google hvor mye karbohydrater det er i for eksempel Salinas-kjeks. Så i går sendte jeg en mail til Sætre (til adm.dir., de hadde ikke akkurat flust med epostadresser å velge mellom på nett, så det var å ta en gjetting - som stemte.)

I kveld kom det hyggelig svar fra marketingsjefen, som etter ytterlige info fra meg sender min info videre til produktutviklingsavdelinga, slik at de kan endre dette for ettertida.

Det kaller jeg sørvis! Heia Sætre!

Ord til trøst

Fra bladet Diabetes, som kom i posten i dag. Skrevet av Ane Wilhelmsen-Langeland, psykolog med type 1-diabetes. Overskriften er: Når barnet ditt får diabetes.

Som forelder til et barn med diabetes er det uhyre viktig å erkjenne at fullstendig kontroll på insulin og blodsukker er umulig! Det er viktig å vite at tilfeldige høye blodsukkerverdier er helt normalt. Det er viktig å innse dette for en selv (det betyr ikke at du har gjort noe feil eller ikke er en god nok forelder), men det er også viktig for barnet ditt at dette tåler dere. Alle med type 1-diabetes har for høyt blodsukker flere ganger i uken, uansett hvor godt regulert de er.

Takk! Hilsen diamamma med febersykt barn.

Hengekøyehelg

med (relativt) godt blodsukker.
For vi har jammen slitt etter at vi gikk over til Levemir. Høy og lav, veldig lav ... Vi justerte og det ble veldig høy på dag. Nå tror vi at vi har funnet formelen, med mindre måltidsdoser.

Men det beste: Vi har hatt det så fint, alle sammen.

Prøve og feile og prøve igjen

De siste ukene har frøkna våknet med for høyt bs. Ikke urovekkende, men heller ikke bra. Så jeg mailet diasykepleieren vår og spurte om vi skulle øke Levemir fra 2 til 3 på nettene? Det skulle vi.
Etter to dager så vi effekt, og hun våknet på 7. Men 3 enheter på kveld og 3 på morgenen gjør at hun går veldig lavt i løpet av dagen. Vi kan pøse på med mat, men hun ligger såvidt rundt 4-tallet. Og nå i kveld var hun 3,7 ved leggetid.

Så vi kommer til å redusere Levemir fra 3 til 2 på dagtid, og lar det skje litt før vi hadde tenkt. (Men innenfor "avtalen" med sykepleier, som i likhet med oss så at det var en mulighet vi måtte vurdere.)

Heldigvis er jenta vår så "erfaren" nå at hun ber om ei ekstra måling når hun kjenner at noe ikke er som det skal. Og i 9 av 10 tilfeller har hun rett.

Fra én til to

I mars var snuppa den eneste eleven på sin skole med diabetes 1. Nå har det kommet en til. Ei jente. Like gammel. I samme klasse. Hvor store er egentlig oddsene for at sånt skal skje?

Vår reaksjon er todelt. Vi føler selvfølgelig veldig med jenta og familien hennes som har fått snudd alt på hodet. Samtidig har R plutselig noen å dele dette med. Som har det likedan. Her om dagen hadde de sittet side om side med insulinpenn før mat.

***

Apropos mat. I skrivende stund sitter R og spiser Bacon Crisp. Før diabetesdiagnosen likte hun det ikke. Man venner seg til alt.

***

Og hun og venninna er hundre kroner rikere hver. De har vært i nabolaget og solgt lodd til inntekt for Diabetesforbundet.

Overnatting

Å være åtte år innebærer at det er populært med overnatting.
Å være åtte år og diabetiker gjør det litt vanskeligere. Ikke for åtteåringen, men for foreldrene.
Enn hvis? Høy? Lav? Tør vi?
De to siste nettene lot vi eventuelle bekymringer fare og snuppa fikk to overnattinger på rad. Hos ei god venninne. I nærmeste nabolaget. Med hyppig telefonkontakt. Det gikk helt fint.
Og hun var overlykkelig over endelig å få sove over hos andre. For overnattingsbesøk har hun hatt mange av siden diagnosen, men det er noe annet å få friheten tilbake.
Og når hun er glad, er vi glad.

I morgen er det SFO igjen. Hun gleder seg. 

Home Alone

Altså. Det er ikke meningen å gå bananas i filmtitler, men det blir visst bare sånn. Akkurat nå.
Og jeg er altså alene hjemme. Nesten. Alene i den forstand at mann og datter er på visitt hos besteforeldre, mens jeg styrer heimen med brødrene. De kan både vaske seg selv og lage sin egen mat. :)

Men jeg finner ikke roen. Sånn går det når man er vant til å ha regi. Og selv om jeg kan sove lenge, så våkner jeg ved måletid. Rart med rutiner.

På et nettforum jeg har vanket i, kom spørsmålet om hvilket soundtrack som beskrev ens barn. Jeg har tre, men dette er snuppa mi.

Breaking the Waves

Vi er hjemme etter noen deilige familiære feriedager nordpå. Litt sol, litt regn, litt vind, mye mat, god drikke, og ikke minst kos. Både med mennesker og dyr.
For oss foreldre har disse dagene vært spesielle. For første gang siden diagnosen var et faktum 30. mars, har mammaen og pappaen vært uten ansvar på nettene og i morgentimene. En sykepleierutdannet tante tok regien, og vi fikk senke skuldrene. Det gjorde godt. Man trenger å få være bare kjærester innimellom.

Nå gjenstår ei ferieuke før hverdagen innhenter oss. Jobb og SFO, før skolen starter. Batteriene er ikke fulladet hva været angår, men vi har kommet oss riktig så godt gjennom den første sommeren med et diabetesbarn, og hun har ikke hatt det så verst, hun heller.

Shame on me

Det er nesten så jeg ikke har lyst til å blogge om det, men sånn er det en gang. Man er ikke perfekt. Man glemmer.

I dag skulle vi ut på  ny fisketur, i mye bedre vær enn sist. Mye skal pakkes ned. Mat og drikke og fiskeutstyr og sitteunderlag og ved til bålet og diabetesutstyret, selvsagt. Sistnevnte var min jobb. Jeg stod med pennene i handa, forsikret meg om at det var rikelig insulin og pakket måleutstyr i sekken. Vel fremme oppdaget vi at insulinpennene - nei - de lå nok hjemme på benken.

Shame on me. Og hva gjorde vi? Snuppa måtte jo ha mat. Det ville ta en time å kjøre tur-retur. Det var bare å la henne spise. Hun var 19 da vi dro hjem, med forsikringer til sin ulykkelige mamma om at det ikke gjorde noe. Helt sikkert. Hun skulle husket det selv, for hun hadde jo bare seg selv å tenke på.

Hva sier man til sånt, annet enn å klemme, klemme, klemme.