Diamammas dagbok

En første gang for alt

2012-02-07T21:09:00.001+01:00

Også måling av ketoner i urinen. Snart to år etter diagnosen var et faktum, har vi altså gjort det. Sett den lilla fargen. Jenta med jernhelse kunne ikke stå imot influensasesongen. Hoste. Varm. Snørrete. Slapp. Og høyt blodsukker. I flere dager har hun ligget på 12-15. Vanskelig å få ned. I dag dro vi på sykehuset. De ville ha oss inn for en sjekk.

Blodprøvetaking er ikke lett som en plett sjøl om man stikker seg i fingrer og mage og lår flere ganger i døgnet. Det er et rent lite helvete. (Takket være vårt legesenter som stakk og stakk den dagen hun endte på UNN med diabetesdiagnosen og satte sprøyteskrekken i henne.)

Nå har vi lært et nytt ord. Blodgass. Den var det heldigvis så lite av (antar vi) at vi fikk dra hjem igjen. Allmenn helsetilstand danka ut spor at ketoner også på sykehuset.

Nå er vi hjemme. Med gasbind på finger og tørka tårer på kinn. ❤

***

Oppdatering 13.2.
I dag gikk hun glad og fornøyd på skolen etter ei uke hjemme. Hoster fortsatt litt, blodsukkeret er fortsatt litt for høyt, men ellers alt vel. Det var influensa, kunne barnelegen bekrefte i brevet som var stilet direkte til diabarnet med ønske om god bedring. Det kan vi like.

Ro din båt

2012-01-16T00:49:00.000+01:00

Korridoren er Mjølkevegens ukjente syster

linoleumsgolvet bona blankt for skoddetankar

å spegle seg i her vi kjem med heile oss på slep

og skriv oss inn i statistikken

Den kvite frakken, for gammal for ansiktet som held han oppe

idet eg mistar balansen. Søkket i belegget har evig liv.

Å vogge, voggar, voggar, voggar

orda som går førarlaust i ring

Velkommen! Vi har rekvirert eit eige rom inst i gangen

med tv og fjernkontroll og rikhaldig meny.

Ingen sa noko om ho som stikk hol på draumane dine kvar natt.

Er det sant? For resten av livet?

Ro din båt.

Blåmandag

2011-11-14T21:13:00.001+01:00

Bare en liten banan

2011-11-09T14:32:00.003+01:00

- Hun er tørr og fin, sier jeg til mannen etter å ha vært innom snuppas soverom og sjekket.
Minutter etterpå: - Mamma!

Joda, hun trodde hun var lav. Hun var lav. Og svett. Under dyna. Målte til 2,6. Fikk en banan. Sov med meg. Våkna i dag på 9,2.

Vi tror hun gikk lavt fordi hun tok følge med ei venninne etter skolen og gikk ganske langt, med tung skolesekk. Det er mye å huske på. Det er lite som skal til.

For øvrig er vi glad for et par novembermorgener med bs på 4,5.

Svensk tv-dokumentar

2011-11-02T10:56:00.001+01:00

http://svtplay.se/v/2568304/dokumentarfilm/for_barnets_skull

God dag?

2011-11-01T22:59:00.000+01:00

Det må sies å være en god start på dagen, i alle fall, når frøkna våkner med bs på 4,5 dagen etter Halloween, som hun tok helt og fullt del i. Dog under en viss overvåking.

Men hun var altså kvalm.
Til tross for at hun la seg på et greit bs og sov sammen med meg, og jeg merket ingen urolig søvn.
Så hvorfor denne veldige kvalmen?

Vi vet ikke. Men vi vet at hun nå har begynt å snakke om pumpe. Sjøl belønningsark hjelper ikke på å få satt langtidsdose i lår andre steder enn det ene stedet legen satte et rødt kryss over med tusj. Vi googler og googler pumpeliv og gruer oss mer enn vi gleder oss. Det er det ukjente. Del gjerne gode erfaringer med meg. Jeg trenger det.

Kontroll

2011-10-10T22:54:00.000+02:00

Vi har ikke vært på sykehuset siden i april. Det er lenge. Ikke minst med tanke på de enorme svingningene i bs siden den gang. Siden i sommer har vi økt Levemir-dosen på natt fra 5-6 til 13. (Dagdosen er 5.) Det er mye å finne ut av på egen hånd. Men sånn er det vel bare.

Uansett. HbA1c var 8,0. Ergo har hun gått litt ned, fra 8,3, utrolig nok.

Men vi har større ting å stri med. Skolesituasjonen er på ingen måte tilfredsstillende. Nye møter i dag. Jeg håper virkelig det venter bedre dager på den fronten. Det fortjener ei meget ansvarsfull lita jente som har fått litt for mye ansvar i skolehverdagen. Jeg tror jeg stopper der.

Stolt

2011-09-25T00:46:00.001+02:00

I siste nummer av Diabetesbladet forteller to jenter om sin skolehverdag med diabetes. Den ene er mi. Jeg er stolt av dem begge!

Diavenner

2011-09-17T21:46:00.001+02:00

Kudos

2011-09-09T22:15:00.001+02:00

Snuppa har fått ny lærer.
I dag ringte snuppa meg. Kunne den nye læreren få måle blodsukkeret sitt?
Selvsagt kunne han det. Etter halvannet år med dia er det ingen lærer som har spurt om å få gjøre det. Snuppa stakk. Han fikk 4,1. Og de brukte egen lærernål, altså. Vi er da ikke amatører:-)

Skryt

2011-09-06T23:26:00.000+02:00

Mestring handler om mer enn godt blodsukker. Mestring handler om å være snart ti, og gå ut i hverdagen. Ut i verden. Ut i bursdager der bursdager feires.

Først på kino. Mamma henger med bare for å si hei til vertskapet, gi en klem og gå. Mamma drar hjem, og avtalen er at snart tiåringen får beregne dosene selv, mens mamma er en liten telefon unna dersom det trengs.

Smurfene sees, godteriet spises og samtalen kommer først på pizzastedet etterpå. Vi drodler kjapt, og hjemme er hun 6,8. Vi vet at hun nok stiger utover natta, det er sånn det er hos oss for tida, men det lever vi enn så lenge med. (Og har justert nattdosen til 13. Det er dobbelt fra tidligere i sommer.)

Det jeg ville fram til er at hverdagen går framover. Det er tryggere skritt for hver rute som gåes. Og det er så godt. Mi jente i lag med venninnene. Hun har det godt.

Å bryte loven

2011-09-05T00:41:00.000+02:00

Det gjør man. Når datter har satt insulin for ei pølse med brød og festivalpølsekøa viser seg å være ugjennomtrengelig. Stor. Lang. Brei. Minst femti før oss.

Da blir mamma tigermamma og gjør det hun må. Forserer stengsler, går utenfor grenser, potelett, umerkelig, plutselig - først. Ei pølse med brød, takk!

To minutter tok det. Ingen så det. Ingen sa noe i alle fall. Sjøl om tigermamma hadde en forsvarstale klar på tunga. Men hadde de forstått det?

Øyne i nakken

2011-08-22T21:55:00.000+02:00

Det hadde vært fint å ha. Eller i det minste den totale oversikten.
Hjemmet. Huset. Med alle som bor her. Som summer og skravler og tråkker i trapper og spør og svarer. Hvor er fjernkontrollen? Den ligger i sofaen. Hva har vi til middag? Er du sulten? Har vi reine boxere? Jeg føler meg lav. Når kommer du hjem? Jeg finner ikke nøkkelen. Liker du det nye pennalet? Hvor mye skal jeg sette? Hva er klokka? Åtte. En time til kveldsdosen. Stille inn penna. Til maten. Vil du har mer? Jeg legger nattdosen her. Husk å pusse tennene. Satte hun nattdosen? Ja, gjorde hun ikke det? Jeg tror ikke det. Jeg synes hun satte seg slik hun pleier. Hvordan la du penna på benken? Ved siden av den andre. Jeg tror ikke jeg satte nattdosen, mamma. Gjorde du ikke?

Så hva gjør man når man glippet på øyeblikket? Lar være å sette 11 enheter? Setter 11 enheter? Enn hvis?

Vi satte. Min puls var ikke videre lav de neste timene. Men hun husket rett. I dag hadde jeg øyne i nakken. Kanskje på tide å få seg minnepenn?

Spark på leggen

2011-07-31T22:21:00.000+02:00

Av og til får jeg lyst til å sparke diabetes på leggen. Hardt! Oppfør deg! Gjør som vi har sagt!

Men diabetes bare rister på hodet og gjør som han vil.
20 ved siste måling. Over 14 hele dagen. På tross av økt nattdose - fra 7-8 til 10 i løpet av sommeren. Og i morges økte vi dagbasalen fra 4 til 5. Tror jeg må ta på stiletthæler. Så det kjennes.

Hvem bestemmer?

2011-07-26T23:31:00.002+02:00

Bestemmer du over diabetesen, eller bestemmer den over deg?
Det tenker jeg på i kveld mens Vårherre sender en uanmeldt regnskur over taket.

Før diagnosen bestemte seg for at vårt hus var et fint hjem å slå seg ned i, var vi en B-familie. Ikke at vi ikke kunne fungert som A, men vi trivdes som B. Og vi gjør det fortsatt. Mor, far og alle tre ungene. Det betyr at vi lever best på natta. I alle fall føles det sånn. I alle fall går vi alle seint til ro. Seinere enn folk flest. Vi må selvsagt opp og på skole og jobb, men helger, du. Og ferier. Da sover vi. Lenge. Og snuser inn lukta av reine sengeklær og kroer oss i varmen under dynene og ingenting haster med å stå opp.

Så måtte vi plutselig stille klokka. For å sette morgendose. Enten det er hverdag eller fest. Og tro ikke at vi sluntrer unna. På ingen måte. Men vi legger oss igjen. Og kjenner på de varme dynene og legger armene rundt hverandre og slumrer litt til. Og så kommer den dårlige samvittigheta, fordi vi sikkert burde vært oppe mye tidligere og fått systemene i gang, ja, det er nesten så jeg ikke tør blogge om dette.

Men vi har valgt. Vi har ferie, og da bestemmer ikke diabetesen over oss. Da bestemmer vi over oss. Såpass at vi kaller oss A+. Eller kanskje rettere A++.

Og på sommeren hender det at vi skylder på å bo i Midnattssolen rike.

Magefølelsen

2011-07-20T22:19:00.000+02:00

Den skal man ikke kimse av. Her ei natt sov frøkna sammen med meg. Hun hadde helt ok bs da hun la seg, men vi har begynt å sette ganske mye mer insulin til mat, så ting er ikke alltid som de pleier. (Er de forresten noen gang det med diabetes?)

Uansett, da jeg kom og la meg, syntes jeg hun var så urolig. Men alle barn kan jo være urolig i søvne. Jeg var utrolig trøtt og på tur inn i drømmene, men magefølelsen vant. Hun var 1,6.

Lykke!

2011-07-05T21:48:00.000+02:00

Når rett blir galt og galt blir rett

2011-07-03T02:32:00.000+02:00

Det er ikke så enkelt, bestandig.
Ta fredag kveld. Sein kveld. Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer ikke under 10. Neste morgen våkner hun på 15.
Lørdag kveld. Sein kveld. (Vi er i pre-feriemodus.) Min datter måler seg til 10 før hun skal sove. Vi korrigerer under 10, med tanke på kvelden før. Jeg foreslår 0,5. Hun insisterer på 1,0. Sånt krangler vi minst mulig om. Klokka 02.00 er hun 2,8. Et glass melk med o'boy og tre-fire jordbær.

Mors hjerne burde konkludert med at forskjellen på disse to kveldene var pizza på fredagen og litt lettere fordøyelig mat i kveld. Men hvem vet om det hadde hatt noe å si likevel. For i kveld var hun tross alt ute og lekte en stund. Det var vel det mammas hjerne burde husket aller mest.

Konklusjon: Noen ganger blir galt rett og rett blir galt og galt blir galt og rett blir rett og det er av og til grenser for en mammahjerne.

Høyt, høyt til værs

2011-06-18T21:32:00.001+02:00

Det er tivoli i byen. Sånt lar man bare ikke passere uten å svinge innom. Dagen startet med magiske 6,6. Jubel i stua, ikke minst hos frøkna sjøl. Deretter bar det av sted på grilling med venninne, fine tall og hun var rundt 9 da hun dro. Intet inntak av mat. Men da hun skulle spise sein middag var hun 21,9!

Her skriver vi tallet på kontoen for høy spenning. Minuset var at appetitten ikke var den helt store, så vi får se hvordan måltidsdosen slår ut.

Men altså - moro og spas = høyt blodsukker!

--
Note to self: Var 4,4 ved (sein) leggetid. Fikk en druesukkertablett. Var ikke nok. Økte til 4,9 etter en time. Fikk ei brødskive.

Det løser seg

2011-06-15T20:07:00.000+02:00

Ett skritt fram og to tilbake.
Og i dag måtte jeg ringte vår eieg♥ode diasykepleier igjen og be om råd. For uansett hva vi gjør, uansett hvilke variabler vi legger til grunn, så våkner snuppa på 10. 11. 12. 13. 14. Og i dag var hun 15,8 og det var ikke morsomt.

Vi begynte å øke nattdosen i går kveld fra 7 til 8 etter å ha økt fra 6 til 7 for ei uke siden. Nå skal vi se det an noen dager. Ligger hun fortsatt over 10 på morgenen, så øker vi igjen. Hun er kommet i puberteten, og trenger mer insulin fra klokka 04. Tenk alt hva kroppen fikser av seg selv når alt er som det skal.

Andre som har pubertetserfaringer?

Flaut!

2011-06-03T13:29:00.000+02:00

Hvis du har skrevet e-post til meg etter å lest om oss i Diabetesbladet og ikke fått svar: Beklager så mye!
Kommentarer på bloggen min havner i innboksen min, men jeg hadde jo ikke tenkt på at de som skrev til diamamma@gmail.com, de måtte jeg leite opp manuelt.
Flaut.
Så igjen, beklager.
De er nå printet og skal leses og besvares.

Hilsen Diamamma

Ja!

2011-06-02T16:40:00.000+02:00

I mai skrev jeg at vi økte nattdosen og fikk bukt med høye morgenmålinger. Det var et forbigående fenomen. Uansett hva vi gjorde etter det, så våknet snuppa på 12-13-14 ...

I går økte vi fra 6 til 7 enheter. I dag våknet hun på litt over 9. Og vår gode diasykepleier, som svarer på mine spontane mailer, ga klarsignal for å øke enda mer hvis hun fortsetter å våkne over 10. God rettesnor. Jenta vokser jo! Og vi vurderer egentlig å øke dagbasaldosen også. Fra 3 til 4. Hun har hatt en del høye målinger på dagtid også. Og da snakker vi ganske høye.

Vel overstått 17. mai!

2011-05-17T22:51:00.001+02:00

En liten nasjonaldagsrapport på tampen av en stor dag for de minste.
Det har gått fint, på tross av litt smårusk i kroppen (forkjølelse og hoste) som gjør at snuppa har ligget høyt jevnt over de siste dagene.

Etter frokost bar det av gårde til skolen og kafé med inntak av sjokoladekake, is og is. Litt kronglete å sette insulin i bunad, men mammaen var "skjold" mot forbipasserende. (Ikke at de var så interesserte ...)

Dernest ble hun invitert med hjem til ei venninne, der det vanket burger og chips og utelek.

Glad jente gir glade foreldre. Også kua var glad. Kua Karl.

Lite å melde

2011-05-15T22:18:00.001+02:00

Kort herfra. Kontroll like over påske - ~~8,5~~ 8,3 i HbA1c. Økning altså, men ingen overraskelse.
Vi justerte nattdosen fra 5 til 6, og det har heldigvis hatt positiv effekt på de høye morgenmålingene.
Tida flyr, kveldene er lysere og snart skinner sola natta lang.
Enten stiger bloggiveren i takt med lyset, eller så daler den tilsvarende.

Men jeg håper blodsukkeret holder seg noenlunde stabilt her og i andre diahjem. ☺

God påske!

2011-04-20T17:40:00.000+02:00

Tirsdag etter påske er det tremånederskontroll, så jeg har lagt inn siste dagers målinger og planlegger å få inn de aller siste 2. påskedag.

Jeg er ingen statistiker, men noterer at blodsocker.se forteller om 2436 målinger siden april i fjor. Det er mange stikk, det.

Vi har pakket påskeegget og gleder oss til late dager.
Ha ei vakker påske der ute i cyperspace.

Nyttig app!

2011-04-14T21:04:00.000+02:00

Før og etter iPhone er ei egen tidsregning. Og jeg oppdager stadig nye fordeler.
Som appen Matvareinfo. Når du sitter der og maten står på restaurantbordet og klisterhjernen er grøtete.

Måle blodsukker med iPhone hadde også vært kjekt. Det kommer nok. Med dertilhørende bs-skjema. Noen er på saken.

1,6

2011-04-11T23:17:00.000+02:00

Hvordan føles det?
Jo, man koker. Og blir våt av svette etterpå. Etter fire seigmenn (hvor hadde han dem, den handlekraftige læreren) og et par kjeks.

Ikke lett å holde konsentrasjonen på jobb når sånne nyheter serveres, men det gikk bra og verdens beste datter sovnet med bs på 5,6.

Da kan jeg sove trygt, mamma.

I mammas seng. ♥

Mulig forklaring: 16 i bs til lunsj. Ville ikke spise, satte 1 og vips. Det må ha vært en aktiv mandag.

Et eget univers

2011-03-31T22:33:00.000+02:00

I dag møtte jeg ei flott dame jeg aldri har møtt før. Sprudlende, kreativ. Verbal med veldig utstråling. Et stykke uti samtalen sa hun plutselig at hun har diabetes. Type 1? spurte jeg. Ja.

Brått åpnet døra seg til et eget univers av innforståtthet. Som om vi var på vår egen klode der språket vi snakket var fremmed for alle rundt. Lantus, Levemir. Penn. Pumpe. Høyt blodsukker. Lavt. Så rart. Og samtidig så fint.

Og nok en gang en bekreftelse på den usynlige sykdommen.
Det er så mange der ute.

Ettårsjubileum

2011-03-30T23:39:00.000+02:00

Det er egentlig ingenting å feire. Men en dato vi alltid kommer til å huske. Fordi vi har tatt kvantesprang og kneblet alt vi trodde ikke gikk an.

Dagen er markert med at mor og far har vært på konsert sammen for første gang på evigheter. Takk den som bør takkes for at det finnes sms og mobilsamtaler og ei ni år gammel jente som sier "ja, det går sikkert fint!" Og fint gikk det, sjøl om hun et øyeblikk glemte at mobilen var slått av og at hun skulle sette fem på nattpenna, ikke tre. Men alt går seg til. Det gjør det. ♥

Borte bra, men

2011-03-19T16:21:00.000+01:00

... kroppen syntes visst hjemme var best.
Har lagt inn de to siste ukers målinger. Den første på tur. Den andre tilbake hjemme.
Seine middager, mye pizza og pasta forklarer de høye tallene. Og det er nesten skummelt hvor fort man venner seg til at det lyser 12+ på displayet. Derfor var det godt å legge inn den siste uka, ja.

Interessant å se at 13. mars henger det høye blodsukkeret fortsatt igjen. Da hadde vi hatt ei natt på Gardermoen og var på tur hjem.

Hvor skal vi begynne?

2011-03-19T00:04:00.001+01:00

Det gikk bra!
Vi hadde det så fint!
Okei, så ville ikke spaniasola være venn med oss, men brydde vi oss?

Tett snøvær gjorde at vi først engstet oss for å bli værfaste hjemme, men se - det letnet - og flyet lettet. Med god margin rakk vi neste flight og telte vindmølle på vindmølle før hjulene traff spansk flyplassasfalt.

I Los Boliches ventet ei flott leilighet på oss - med kort vei til alt vi måtte ønske.

Vi fikk shoppet og spist og drukket og sett sjimpanser og badet innendørs og spilt kort og tatt tog og sjekket blodsukker som øyeblikkelig gikk inn i et høyere modus enn normalt. Vi bestemte oss for at dette var unntakstilstand - i likhet med uvanlig grått vær - og lot det være med det.

Å ta med Fun Light var smart. Både på små flasker på flyet og den store som lå i mammas koffert. Vi tømte siste skvetten til reise-hjem-drikke.

Legeerklæringa fikk vi aldri bruk for. Vi lot alt av utstyr (utenom det som lå i kofferter) ligge i håndbagasjen under sikkerhetssjekker, og ingen spurte.

Basaldoser ble holdt som normalt, men vi satte mye mer til måltidene. (Uten at det hjalp så veldig.) Kanskje var det høy spenning i liten kropp mer eller mindre hele tida?

Frøkna er i alle fall verdens beste reisevenn, og dette skal vi gjøre igjen. Da skal vi bare treffe litt bedre med solstrålene!

Bildet er for å demonstrere at vi hadde sol, innimellom. Og et spøkelse med på turen:-)

PS. Blodsukkeret stabiliserte seg med en gang vi kom hjem.

PS2: Vi hadde visst utstyr med til å være der et halvt år ...

Bare timer igjen

2011-03-04T23:56:00.000+01:00

Mor er litt stresset. Datter får ikke sove. Har vi husket - alt?

Fun Light er sirlig fylt på godkjente reiseflasker for å ha i håndbagasjen, men i kveld måtte det karbohydrater til. 2,1 ved leggetid. Blek, men fattet. Melk og brødskive. Nå 4,9. Vi gleder oss så det kribler i reisevingene!

Kjæreste jenta mi - måtte dette bli ei reise du drømte om. ♥

Havregrøt?

2011-02-28T23:30:00.000+01:00

I kveld har jeg lagt inn bstall for de to siste ukene på Blodsocker.se. Ikke akkurat en geskjeft til å bli i lystig humør av. Altfor høye tall. Og en del veldig lave.

Greia er at frøkna har forelsket seg helt i havregrøt. Med (litt) sukker på og masse kanel. Det siste senker bs etter hva jeg forstår, så det jevner kanskje ut sukkeret. Men vi sliter med hvor mye vi skal sette på en tallerken.

100 gram gryn er 61 karbohydrater.
1,5 dl gryn, som tilsvarer én porsjon, er 60 gram - altså 36 karbohydrater. Og med litt melk i burde det gi 4 enheter. (Jeg tenker høyt, skulle noen lure.)

Hun vil gjerne ha grøt både morgen og kveld. Morgen går greit, da har hun noe å gå på gjennom en aktiv skoledag, men til kvelds ser det ut for at det ligger og virker hele natta og gir henne høyt morrabs, som igjen gir høyt langstidsblodsukker.

Så egentlig har vi bestemt oss for å droppe kveldsgrøten fremover for å se om det hjelper. Men som alltid, råd og erfaringer mottas med takk.

Bibel

2011-02-14T15:12:00.001+01:00

Var utsolgt fra forlaget, men er nå kommet i 3. utgave. Husker vi fikk ett eks til lån da vi var innlagt, men hodet kokte for mye til å fokusere. I dag kom boka i posten. Jeg skal lese langsomt.

Jeg satte sju!

2011-02-11T21:32:00.001+01:00

Det var det hun sa. "Mamma, jeg satte sju!"
Et øyeblikk frihet. Ei tid for å finne ut sjøl. På kino. Med venninne. Medbrakt nødvendig utstyr og mobil, men lov til å beregne sjøl ut fra innhogg i kiosken før kinofilmen. Så mye har hun aldri satt før som enkeltdose, men hun var 4,2 etterpå. Og så fornøyd en niåring kan være etter endt kinofredag.

Alt går seg til. God helg!

Og "To på rømmen" fikk terningkast 6!

Å ta grep

2011-02-07T16:54:00.000+01:00

En av tingene vi snakket om på årskontrollen var å øke nattdosen. Noe endelig konkluderte vi ikke med, inntil frøkna sjøl mente at det skulle vi. Fra fire til fem. Så vi gjorde det. Det har fungert.

Vi snakket også om at frøkna måtte stikke på et større område (på magen og lårene). Lett for oss voksne å si. Men hun har gjort det. Og ser at resultatet blir fint.

Her er den første uka i februar. Seks av 42 målinger over ti-tallet synes jeg slett ikke er så ille. Den dagen hun sneiet borti tjuetallet var hun på hyttetur og sjokoladespisinga ble litt glemt ...

Tja

2011-02-02T14:12:00.000+01:00

Jeg skal i alle fall ikke ha det på meg at jeg ikke forsøkte. Servert til deilig grønnsaksuppe og alt. Men målgruppa (to stykk lyshåra fnisete niåringer) avslo. Ikke godt. Virkelig ikke godt.

Kan det være fordi jeg ikke har kniver i kjøkkenmaskinen? Så frøene ikke ble skikkelig malt? Eller er oppskrifta rett og slett ikke den beste?

4 egg
1/2 boks Creme Fraiche
1,5 ts bakepulver
4 ss linfrø (som de er)
60 g kruskakli
50 g sesamfrø (som de er)
45 g solsikkekjerner (som de er)
3 ss olje

Visper eggene sammen først, og blander så bare resten i. Rører det sammen med en vanlig visp og heller i form m bakepapir. Så enkelt som det kan bli! Steker v 180 grader i 55 min på nederste rille.

Årskontroll

2011-01-31T22:36:00.000+01:00

Så var det tid for årskontroll. Og jeg visste det nok, at her var HbA1c på stigende kurs. Fra 7,5 til 8. Vi har hatt mange høye målinger, ikke minst på morgener. Men vi gråter ikke. Vi har kontroll. Vi må bare få bedre kontroll innenfor kontrollen.

I første fase betyr det å bake lavkarbobrød, siden snuppa spiser mer brød enn før, og med større appetitt. Vi må også påse at stikkstedene varierer mer enn nå. Hun har en forkjærlighet for en bestemt mageflate og det samme på lår. Forslaget om å stikke på rompe ble forkastet med et snøft. *s*

Vi skal også redusere insulindosen til frokost, for kurvene er klare: Hun synker brått fra rundt klokka 11 til 13, og det må vi få bukt med.

Ellers benyttet legen seg av tallene jeg har lagt inn på Blodsocker.se, og det er jeg glad for. Og så er jeg glad for at vi har en veldig hyggelig lege og diabetessykepleier. Det kjennes nesten som å komme hjem. :)

Trenger reisetips!

2011-01-30T18:16:00.000+01:00

I mars reiser (*bank i bordet*) jeg og frøkna på en ukes ferie til Spania. Det er forhåpentligvis nordnorske sommertemperaturer dit vi skal, noe som passer bra. Men hva må vi ha med? Jeg fant denne linken som jo er ganske omfattende, for å si det pent.

Og ikke minst - hva skal hun drikke som ikke drikker brus? Må jeg ta med Fun Light?

Har du gode reisetips og vil dele med oss, setter jeg stor pris på det.

12,6!

2011-01-23T22:39:00.000+01:00

Jada, jeg vet at tallet ikke er noe å skryte av, men jeg måtte nå le - i lag med jentene som satt til bords. Snuppa og hennes "diabetesvenninne". Jeg hadde laget pizza. De skulle spise, men bare måle først. Pinlig nøye på å stikke seg samtidig. Og begge fikk 12,6. Full jubel.

Skulle tro vi var i slekt!

Utbrøt venninna. Og så lo de litt mer. Og satte tre enheter hver.
Hverdagslykke i dialand.

Og snuppa var 6,4 ved leggetid. :-)

Dette har vi lært II

2011-01-19T15:30:00.000+01:00

At vi ikke fikser pastaen. Uansett hvor mye (virker det som) insulin vi setter til måltidet. To timer seinere er bs "perfekt". To timer deretter er hun 18. Seinest var det spagetti. Så hva gjør man? Korrigerer med insulin fire timer etter måltid - som vi gjør og gjorde? Eller finnes det andre metoder?

(Setter vi altfor mye ins til måltidet får hun jo føling to timer etter måltidet ...)

Dette har vi lært:

2011-01-15T15:15:00.000+01:00

Når blodsukkeret er veldig lavt klarer ikke frøkna å gå.
Da må venninnene hennes lage seng til henne i snøen.
Da må venninnene hennes støtte henne inn.
Da må hun ikke få Fun Light å drikke. Da bør hun drikke juice.
Men det gikk bra likevel. Selv om venninnene gråt og trodde hun skulle dø.
- Men jeg døde jo ikke, pappa.
Som hun sa etterpå. Etter at hun hadde fått seg brødskive og var i vater igjen.

Det er en grunn til at Glucogelen ligger i diabetesmappa. Det har vi minnet skolen om.
Og noen hendelser er det greit at diamødre får vite om i etterkant.

Hvorfor hun gikk så lavt? Aktiv gymtime etterfulgt av en veltet yoghurt og satt insulin. Heretter bør det bli en druesukkertablett til gymmen. Sjøl mente hun å ha målt seg til 1,2. Måleren viser 2,9. Lavt nok.

Sånn er jeg

2010-12-30T01:00:00.000+01:00

For noen dager siden skulle det være et innslag i Barnas Supernytt (eller noe sånt) om en gutt som har diabetes. Jeg gledet meg virkelig til å dele det med frøkna og ble dertil fryktelig skuffa da innslaget kom - på knappe minuttet uten noen som helst vinkling. Bare litt bla-bla og borte!

Derfor ble jeg tilsvarende lykkelig da jeg kom over dette innslaget (takk, sukkerungen!) på Facebook. Endelig litt realisme og dybde og til å kjenne seg igjen i for ei jente på ni. Måtte det kommer mer!

September versus desember

2010-12-27T18:39:00.000+01:00

Jeg har lagt inn bs-tall. Jeg måtte sjekke tilbake til da vi måtte øke basalen om natta fordi hun lå så høyt hver morra. To litt tilfeldig utvalgte uker. Desemberuka er i laveste sjikt og ikke representativ for hele måneden, men interessant å se.

September:

Desember:

Skryt

2010-12-27T15:28:00.000+01:00

Jenta mi er flink. Sånn er det bare. I natt våknet hun og måtte tisse. Tørst var hun også. Og hva gjorde hun? Målte blodsukker, fikk 10,2 og konstaterte at det ikke var skremmende høyt. Og siden mammaen har slitt med søvnen i mørketida, ville hun ikke vekke meg, slik jeg har formant henne om. Altså er hun omtenksom også.

I jula har det blitt en del høye målinger. Men - det er vår første jul med et diabetesbarn. Og jeg kunne jo ikke vite at de deilige rundstykkene jeg baker hver jul skulle slå så sterkt ut. Vi har korrigert dosen nå.

Håper alle har ei god romjul hvor enn de er i verden!

Søt desember

2010-12-15T23:07:00.000+01:00

Det har blitt lite blogging fra meg i det siste. Halloween gikk rett over til bursdagsmåneden for to av husets barn med dertilhørende selskapeligheter. Så kom desember, ja, dere skjønner ...

På blodsukkerkartet hender det fortsatt at vi svever høyt og lavt, men synes det har gått seg til. Dagens utfordring var pepperkakebaksten. Ikke selve bakinga. Den behersket frøkna som om hun ikke har gjort annet, men innholdet. Vi er spent på morgenmålinga.

Bursdagsblodsukker

2010-11-16T22:14:00.000+01:00

Det kunne definitivt vært verre!
Den store testen kommer lørdag, med innrykk av mange jenter og stor fest. Og det er så godt å legge inn bs-tall for tida. Vi har gode morgener fortsatt. Måtte det vare.

(Hun sneiet totallet i dag. Sånn går det når det er kulturell skolesekk og trampolinelek og kråkestup!)

Blå dag

2010-11-14T15:55:00.000+01:00

Kulde og insulin og basaldose

2010-11-11T13:48:00.000+01:00

Det har vært litt stille herfra en periode, men vinteren har tatt oss med feber og forkjølelse, og lite overskudd til blogging.

Jeg etterlyste tips til veske litt tidligere. Vi fant en fin liten sekk fra Beckmann og er såre fornøyd, men tar gjerne imot tips om hvordan dere holder insulinet "varmt" nå på vinteren.

Da snuppas feber gikk over, fikk vi satt i gang prosjekt økt basaldose på nettene.
De tre siste dagene har hun våknet med bs på 6,9 - 7,6 og 5,7. Hurra!!!!

Lav vampyr

2010-10-31T17:35:00.001+01:00

Som hun har gledet seg. Og gruet seg. Nå er hun der ute. Med andre vampyrer. Men med lavest blodsukker. 3,1. Jeg regner med det ordner seg.

Ukesmåling

2010-10-10T22:30:00.000+02:00

Her er diagrammet for (nesten) ei uke med målinger. Det jeg leser ut av det er at snuppa ligger for lavt på dagtid og for høyt på kveld og natt. Vi setter 3 enheter lemevir morgen og kveld, og har forsøkt å senke dagdosen til 2, men da gikk hun for høyt igjen på dagtid. Nå lurer vi på om vi skal øke nattlevemir til 4, men det løser ikke det lave blodsukkeret på dagen. Og vi er forsiktige med dosene vi gir til måltidene, likevel slår det inn. Jeg ønsker meg ei juniorpenn med 0,1-doser, gitt.

Opp og ned ....

2010-09-30T23:36:00.000+02:00

Trenger tips om veske, ryggsekk

2010-09-29T00:00:00.000+02:00

.. til snuppa vår.
Til nå har hun gjerne hatt med seg toalettmappa (i en kurv på sykkelen) når hun skal et sted, men vi innser at det blir for tungvint. Særlig når sykkelen ikke er noe alternativ og hun løper av sted med venninner med toalettmappa i handa.

Så hvis du vet av ei smart lita veske, aller helst en liten ryggsekk (ikke skolesekkstørrelse) som har plass til nødvendig diabetesutstyr, ja, så blir jeg glad. Hun bruker penn, altså.

Overrasket kontroll

2010-09-27T18:51:00.000+02:00

I dag var det tid for ny tremånederskontroll. Jeg fryktet den kontrollen etter alle svingningene vi har hatt og enkelte skyhøye målinger. Så var HbA1c gått ned! Fra 7,9 til 7,5. Hurra!
Vi er litt flinke likevel.

Nå skal vi bare bli enda flinkere og unngå de store svingningene. Det gjør ikke godt for snuppa vår, som gikk rett i bunn mens vi var på sykehuset og måtte få både druesukker, eplejuice og pølse med brød for å få farge i kinnene igjen. Godt å være i trygge hender.

Ny lege, forresten. Veldig nøye, tok seg god tid, lyttet og gikk gjennom bs-verdiene jeg har lagt inn på blodsocker.se. Så er de til nytte for flere enn meg.

Klassevenninna som også har diabetes var inne på kontroll rett etter oss, og snuppa ville at hun skulle komme på besøk. Slik ble det. En god mandag!

Å si ifra

2010-09-19T21:28:00.001+02:00

Det hjelper å si ifra.

Da vi nylig var på hyttetur, tok vi med ei eske kjeks fra Sætre. Sætres 5 beste. For frøkna var det nesten for julekveld å regne. Tenk, kjeks på en fredagskveld. Brien og camemberten vi nøt ved siden av var hun ikke så opptatt av, men kjeks. Nam!

Til vår skuffelse sto det ingenting på eska over næringsverdiene på de ulike kjekstypene, og uten nett kunne vi ikke google hvor mye karbohydrater det er i for eksempel Salinas-kjeks. Så i går sendte jeg en mail til Sætre (til adm.dir., de hadde ikke akkurat flust med epostadresser å velge mellom på nett, så det var å ta en gjetting - som stemte.)

I kveld kom det hyggelig svar fra marketingsjefen, som etter ytterlige info fra meg sender min info videre til produktutviklingsavdelinga, slik at de kan endre dette for ettertida.

Det kaller jeg sørvis! Heia Sætre!

Ord til trøst

2010-09-16T22:15:00.000+02:00

Fra bladet Diabetes, som kom i posten i dag. Skrevet av Ane Wilhelmsen-Langeland, psykolog med type 1-diabetes. Overskriften er: Når barnet ditt får diabetes.

Som forelder til et barn med diabetes er det uhyre viktig å erkjenne at fullstendig kontroll på insulin og blodsukker er umulig! Det er viktig å vite at tilfeldige høye blodsukkerverdier er helt normalt. Det er viktig å innse dette for en selv (det betyr ikke at du har gjort noe feil eller ikke er en god nok forelder), men det er også viktig for barnet ditt at dette tåler dere. Alle med type 1-diabetes har for høyt blodsukker flere ganger i uken, uansett hvor godt regulert de er.

Takk! Hilsen diamamma med febersykt barn.

Hengekøyehelg

2010-09-12T23:55:00.001+02:00

med (relativt) godt blodsukker.
For vi har jammen slitt etter at vi gikk over til Levemir. Høy og lav, veldig lav ... Vi justerte og det ble veldig høy på dag. Nå tror vi at vi har funnet formelen, med mindre måltidsdoser.

Men det beste: Vi har hatt det så fint, alle sammen.

Prøve og feile og prøve igjen

2010-08-31T23:22:00.000+02:00

De siste ukene har frøkna våknet med for høyt bs. Ikke urovekkende, men heller ikke bra. Så jeg mailet diasykepleieren vår og spurte om vi skulle øke Levemir fra 2 til 3 på nettene? Det skulle vi.
Etter to dager så vi effekt, og hun våknet på 7. Men 3 enheter på kveld og 3 på morgenen gjør at hun går veldig lavt i løpet av dagen. Vi kan pøse på med mat, men hun ligger såvidt rundt 4-tallet. Og nå i kveld var hun 3,7 ved leggetid.

Så vi kommer til å redusere Levemir fra 3 til 2 på dagtid, og lar det skje litt før vi hadde tenkt. (Men innenfor "avtalen" med sykepleier, som i likhet med oss så at det var en mulighet vi måtte vurdere.)

Heldigvis er jenta vår så "erfaren" nå at hun ber om ei ekstra måling når hun kjenner at noe ikke er som det skal. Og i 9 av 10 tilfeller har hun rett.

Fra én til to

2010-08-20T19:36:00.000+02:00

I mars var snuppa den eneste eleven på sin skole med diabetes 1. Nå har det kommet en til. Ei jente. Like gammel. I samme klasse. Hvor store er egentlig oddsene for at sånt skal skje?

Vår reaksjon er todelt. Vi føler selvfølgelig veldig med jenta og familien hennes som har fått snudd alt på hodet. Samtidig har R plutselig noen å dele dette med. Som har det likedan. Her om dagen hadde de sittet side om side med insulinpenn før mat.

***

Apropos mat. I skrivende stund sitter R og spiser Bacon Crisp. Før diabetesdiagnosen likte hun det ikke. Man venner seg til alt.

***

Og hun og venninna er hundre kroner rikere hver. De har vært i nabolaget og solgt lodd til inntekt for Diabetesforbundet.

Overnatting

2010-08-16T00:26:00.000+02:00

Å være åtte år innebærer at det er populært med overnatting.
Å være åtte år og diabetiker gjør det litt vanskeligere. Ikke for åtteåringen, men for foreldrene.
Enn hvis? Høy? Lav? Tør vi?
De to siste nettene lot vi eventuelle bekymringer fare og snuppa fikk to overnattinger på rad. Hos ei god venninne. I nærmeste nabolaget. Med hyppig telefonkontakt. Det gikk helt fint.
Og hun var overlykkelig over endelig å få sove over hos andre. For overnattingsbesøk har hun hatt mange av siden diagnosen, men det er noe annet å få friheten tilbake.
Og når hun er glad, er vi glad.

I morgen er det SFO igjen. Hun gleder seg.

Home Alone

2010-08-13T00:26:00.000+02:00

Altså. Det er ikke meningen å gå bananas i filmtitler, men det blir visst bare sånn. Akkurat nå.
Og jeg er altså alene hjemme. Nesten. Alene i den forstand at mann og datter er på visitt hos besteforeldre, mens jeg styrer heimen med brødrene. De kan både vaske seg selv og lage sin egen mat. :)

Men jeg finner ikke roen. Sånn går det når man er vant til å ha regi. Og selv om jeg kan sove lenge, så våkner jeg ved måletid. Rart med rutiner.

På et nettforum jeg har vanket i, kom spørsmålet om hvilket soundtrack som beskrev ens barn. Jeg har tre, men dette er snuppa mi.

Breaking the Waves

2010-08-09T01:42:00.002+02:00

Vi er hjemme etter noen deilige familiære feriedager nordpå. Litt sol, litt regn, litt vind, mye mat, god drikke, og ikke minst kos. Både med mennesker og dyr.
For oss foreldre har disse dagene vært spesielle. For første gang siden diagnosen var et faktum 30. mars, har mammaen og pappaen vært uten ansvar på nettene og i morgentimene. En sykepleierutdannet tante tok regien, og vi fikk senke skuldrene. Det gjorde godt. Man trenger å få være bare kjærester innimellom.

Nå gjenstår ei ferieuke før hverdagen innhenter oss. Jobb og SFO, før skolen starter. Batteriene er ikke fulladet hva været angår, men vi har kommet oss riktig så godt gjennom den første sommeren med et diabetesbarn, og hun har ikke hatt det så verst, hun heller.

Shame on me

2010-08-01T21:14:00.000+02:00

Det er nesten så jeg ikke har lyst til å blogge om det, men sånn er det en gang. Man er ikke perfekt. Man glemmer.

I dag skulle vi ut på ny fisketur, i mye bedre vær enn sist. Mye skal pakkes ned. Mat og drikke og fiskeutstyr og sitteunderlag og ved til bålet og diabetesutstyret, selvsagt. Sistnevnte var min jobb. Jeg stod med pennene i handa, forsikret meg om at det var rikelig insulin og pakket måleutstyr i sekken. Vel fremme oppdaget vi at insulinpennene - nei - de lå nok hjemme på benken.

Shame on me. Og hva gjorde vi? Snuppa måtte jo ha mat. Det ville ta en time å kjøre tur-retur. Det var bare å la henne spise. Hun var 19 da vi dro hjem, med forsikringer til sin ulykkelige mamma om at det ikke gjorde noe. Helt sikkert. Hun skulle husket det selv, for hun hadde jo bare seg selv å tenke på.

Hva sier man til sånt, annet enn å klemme, klemme, klemme.

Høy av spenning?

2010-07-29T01:00:00.000+02:00

Først ei lita oppsummering av gårsdagen. Vi målte snuppa til 6,5 før leggetid, og dum som jeg er hadde jeg diasykepleiers ord i hodet om at det ideelle tallet å sovne på er - tamtaratam - 7!
Ergo stakk jeg til frøkna fem små druer. Hun våknet på 11. (Og jeg følte for å gå i et mørkt rom og straffe meg selv.)

I dag har vi vært på fisketur i gråværet, og sjøl om vi satte rikelige 3 enheter på frokosten (som vel var mer lunsj og bestod av frokostblanding og yoghurt), så var hun altså 14 ved ankomst fiskestedet. Hm. Vi satte enda mer insulin for å dekke det høye tallet og grillmaten, men på tilbaketuren var hun 20! Og sa de kloke ord: Mamma, nå er jeg ikke i herjehumør som ellers når jeg er høy. Nå er jeg bare trøtt og kvalm.

Stakkars lita. Det var bare å sette to nye enheter, og derifra har hun gått suksessivt ned før hun landet på 5-tallet og ble der til tross for mer og mer mat.

Nei. Lett skal det ikke være. Og jeg lurer på om hun gikk så høyt fordi hun gledet seg sånn til å dra på fisketur? Uansett årsak - vi har lært litt mer, igjen. Og det aller beste - hun fikk fisk!

Hunting high and low

2010-07-26T00:21:00.000+02:00

Særlig high. På kveldene. De siste dagene.
Jeg skylder på risen og har lyst til å bannlyse den fra enhver meny. Vår egen feil, selvsagt, da vi i går tilbød kyllingboller med ris (hurra, sa diabarnet) og pappaen skulle være snill og tilby riskrem til dessert. Det gikk som det måtte gå. Borti 20-tallet rundt midnatt. Vi justerte og håpet det beste, og hun våknet med 7,1. (Hurra, sa diaforeldrene.)

I dag bommet vi igjen.

Hun var 5,4 da vi skulle ut på tur. Ikke veldig fysisk anstrengende, men hun fikk rørt på seg. (Vi har ikke hatt særlig vær til å røre på oss så langt i ferien.) Ergo satte vi ingenting på softisen, siden vi tross alt skulle gå et godt stykke. Vel fremme var hun ganske høy og vi satte vi godt med insulin til pølse med brød og 1 kjeksbit, men like fullt var hun høy da vi kom hjem. I etterkant er hun justert ned, og vi håper på like gode tall i morgen tidlig. Og sånn går no ferien ...

Dårlig kombinasjon

2010-07-23T21:37:00.001+02:00

Hjemmeklipp, hårkjærhet, høyt blodsukker, hodepine og forfengelighet er en særdeles dårlig kombinasjon.
Redninga ble mye trøst og forsoning, insulin og en saftis.

Kort hår neste?

Å reise bort

2010-07-20T17:11:00.001+02:00

... betyr ofte å endre rutiner. De endres også selv om man prøver å holde dem fast.
Ikke minst kommer ny mat på bordet (selv om man har litt sikringskost med). Og da er det bare å prøve seg fram, som å få bekreftet at Cocopops er en skikkelig sukkerbombe. Tallenes tale er både høystemt og lavmælt og ligner vel mest den tivolituren vår uredde frøken tok i går.

Ellers er vi veldig glad for at det sto jenter i kø da vi kom hjem. Diabetesen har ikke endret noe på vennskap. Det varmer mammahjertet. ♥

Diabetesspill

2010-07-18T23:10:00.000+02:00

Takk til Linda som tipset om dette diabetesspillet.
Ikke minst for oss med ganske små barn er sånt veldig fint. Og så kan vennene deres lære enda mer:-)

Shrek og gru

2010-07-18T22:21:00.000+02:00

Neida. Det er bare et ordspill. Men jeg kjente det i magen hele tida.
Frøkna skulle på kino. Før hun dro (sammen med venninne og storebror og hans kjæreste), målte vi henne til 15. Hun skulle spise popcorn, en melkesjokolade og drikke medbrakt Fun Light, som også venninna fikk.

Vi setter 3 enheter, mente pappaen.
Er ikke det litt mye? spurte mammaen.
Vi må jo få henne ned, svarte pappaen.
Og mammaen kom på noe hun hadde lest om at det er mødrene som er redd for at diabetesbarna skal få føling, og samtykket uten videre diskusjon. Men magen murret av engstelse de neste to timene.

På tur inn til byen for å hente kinogjengerne fikk jeg vite at snuppa var målt til 3,1. Ergo ble det en sjokoladebit ekstra. (Hun hadde ikke spist så mye popcorn som antatt.) Jeg tror for øvrig at Levemiren er sterkere enn Insulatarden. Tror. For det virker sånn.

Men best av alt. Det gikk bra. De hadde det fint. Storebror skrøt av lillesøster (som sjøl hadde kommet på at hun måtte vaske fingrene før måling) og jeg skrøt av dem begge.

Ellers har vi hatt noen feriedager utenfor hjemmet. Da svinger blodsukkeret, gitt.

Til å leve med

2010-07-12T22:38:00.000+02:00

Jeg tror vi sier det. Ukesmåling 6.-12. juli 2010.

Det er fort gjort

2010-07-12T14:26:00.000+02:00

... å gå i ball med tall.
Som i går kveld. Jeg og frøkna hadde kommet hjem etter å ha vært på jentetur noen dager. Mannen hadde fått noen velfortjente fridager med mulighet til å ikke tenke tall og målinger, men kunne sove uten bekymringer. Så skulle nattens dose Levemir settes. Jeg var en smule oppslukt av en viss finale i et visst VM, og protesterte bare halvveis da han nevnte 3-tallet.

- Skal det ikke være 2?
- Nei.
- Nei vel.

Selvsagt skulle det være 2, noe som gikk plutselig opp for meg da jeg målte frøkna til 4,4 klokka 23 (vi har hatt så fine og stabile tall de siste dagene) og sjekket diabeteskurven vi fyller ut hver dag. Au!

Hva gjør vi nå?
Det ble noen skiver vannmelon, et lite ostesmørbrød, 15 i blodsukker utpå natta, 0,5 ins satt deretter og så våknet hun på 10. Alt korrigert og overvåket av en skyldbetynget pappa.

Moralen er: Sjekk, sjekk og dobbeltsjekk. Og fotballen har skylda.

Å måle sjøl

2010-07-07T10:08:00.000+02:00

I dag ble vi til vår store overraskelse vekket tidlig. Sånn er det å ha laget et B-menneske. Man overraskes. Sjøl var vårt lille B-menneske i villrede over tidspunkt på døgnet. Hun trodde det var natt. Hun hadde kjent seg litt rar. Hun trodde hun var lav. Så hun hadde like godt målt seg sjøl.

Bs på 6,4, klokke på 8, inn med pute og dyne og finne plassen midt mellom mamma og pappa. Vi satte Levemir, la oss for å slumre litt til, men det lille B-mennesket var altfor våken. Så nå sitter mor og datter ved hver sin pc og nyter en stille morgenstund. Og jeg er kjempestolt av henne som tok ansvar og målte sjøl.

Følingsmat?

2010-07-06T16:06:00.000+02:00

Jeg har registrert meg/oss på Blodsocker.se og legger inn bsmålinger, insulinmengde, fysisk aktivitet og matinntak. Også følingsmat, og der kjenner jeg at vi ikke ligger an til gullmedalje med det første. Vi har trolig en tendens til å gi for mye mat.

Som i går. Klokka 23.15 var bs på 4,6. I laveste laget for natta. Frøkna ville ikke ha frukten vi tilbød, så det ble et fint knekkebrød med brunost. (Hun spiser ikke annet på knekkebrødet.) 01.30 var hun 6,6. Da hun våknet var 8,9. For tøff kost?

Hva gir dere som følingsmat?
Og hvor mye/lite skal egentlig til for å få blodsukkeret opp et par hakk?

Opptur!

2010-07-05T21:55:00.000+02:00

I alle fall så lenge det varer:-)

I dag våknet frøkna med et blodsukker på 5,7! Rett nok var hun ganske høy rundt midnatt (14,9), men vi dristet oss til å gi en halv enhet, og klokka 01.00 var hun 11,4. Ergo intet dramatisk fall, og jeg la meg til å sove, med henne ved min side, med god samvittighet. Deilig.

Dagen i dag har også vært fin. Vi trosset regnskurer (i skrivende stund er det høstmørkt ute av tunge regnskyer) og dro til et mini zoo i nærheten. R hadde med ei venninne og vi fikk både solskinn og kunne søke ly i en lavvo under den ene regnskuren som kom mens vi var der. R målte såvidt over 4 da vi skulle spise, så det ble pølse med brød og medbrakt Fun Light og kjeks med litt insulin.

Jammen er det godt å kunne poste litt glede på denne bloggen.

Emuer er forresten ålreite dyr.

Svømmeskole

2010-07-04T23:04:00.000+02:00

I dag har jeg meldt frøkna på svømmeskole. Vet at det er lange ventelister her i byen, men etter å ha sett henne boltre seg i badeland og være så uredd vann - i motsetning til sin under middels svømmedyktige mor - fant jeg ut at det var på tide.

Skolens svømmetilbud er under pari, og jeg vet at uansett hvor gode intensjonene er, så blir det lite av de impulsive turene til svømmehallen det har vært snakk om.

Og ja, jeg har de forferdelige drukningsulykkene friskt i minne.

Svømmeskolen jeg har meldt henne på, tillater at foreldre er med i svømmehallen under timene. Jeg skrev i innmeldinga at hun har diabetes 1, men gikk ikke videre inn på det, bortsett fra at vi derfor ville være til stede. Håper ikke diagnosen skal sees på som et minus for henne.

Kan ditt barn svømme?
Eller har du erfaringer fra svømmekurs?

Tungt på hjertet

2010-07-04T01:10:00.001+02:00

Det er gjerne når dagen åpner seg mot natt at tankene kommer. Gjerne som små blaff. Et bilde, en følelse, en sansning. Noe som var der, som du fornemmet i forbifarten, i den travle hverdagen og som du tenkte at du skulle ta vare på, huske, ikke glemme, om hvordan alt var - der og da.

Som når du ligger der i senga og hun ligger ved siden av. Det lyse håret som fordeler seg utover hodeputa hennes - som striper av sol, som bølger i vann, som lukter av såpe og klor fordi dere har vært på det første badelandbesøket siden hun ble syk. Og det gikk fint, det gikk så fint og hun tok kvantesprang i vannet på de få timene dere var der og hun fikk ikke føling, men det er det lave blodsukkeret du er redd for der du ligger og legger ei hånd over kinnet hennes - følingene som har kommet de siste kveldene. Som da du vekket henne timen over midnatt fordi håret hennes klistret seg til pannen og hun var så svett og tung av søvn og hun svevet såvidt over totallet. Og hun fikk spise og du fikk ikke sove og neste gang du målte var klokka 04 og hun svevde like under femtallet og du var så redd og du var så trøtt og hun drakk to slurker kulidrikke og du bad nærmest til vårherre om at det skulle gå fint, men du sov ikke da heller.

Og du erkjenner at det er redselen som er verst. Redselen for det søvnen skal gi, eller ikke. For at du skal feile, bedømmelsens sviktende kraft, utmattet av for lite søvn, for mye hverdag. Å bukke under. Og du stryker henne over håret, det er ny natt i emning og du må stole på medisinens lovnader, ellers kommer du ikke hel ut av dette - stole på at hun ikke skal få føling denne gangen og du vaker i søvnen, som et sjøpattedyr er du oppe og trekker pusten når hun ligger der ved siden av deg og håret er i floker og du hører at hun ynker seg og gråter og du kjenner angsten i brystet, er hun lav, er hun lav og hun sukker "Åh, mamma" i det du legger armen rundt henne og marerittet flyter ut som ringer i vann.

Og armen hviler fortsatt der når natta gjør vendereis og det lille mennesket du elsker åpner øynene og dere trekker morgenens lette sukk over et tall og et øyeblikk som fra nå av sier at det er sånn det er - hver ny dag starter med ømme blikk og et stikk.

Oppsummering

2010-06-29T00:18:00.000+02:00

Konklusjonen etter dagens kontroll: Vi fortsetter med Levemir.
Sjøl om vi foreldre ikke synes vi har så gode blodsukkerverdier å vise til, var legen av en annen oppfatning, og det kjennes godt, ferske som vi er.

Med fire ører i stedet for to (mannen var med) var det lettere å ta inn informasjonen om hva som skiller Levemir fra Insulatard, (vi må ikke være så pinlig nøyaktige med å sette nøyaktig tolv timer etter forrige dose, og vi kan gi R et slingringsmonn i forhold til mat - hun kan spise når hun er sulten, ikke fordi det er tre-fire timer siden sist - noe jeg tenker må være ekstra godt med tanke på hvor mange diabetikere som utvikler spiseforstyrrelser). Men vi skal sette Levemir til kvelds når R spiser kveldsmat og setter rapid - "så blir det ikke så mye styr", som legen sa. Kloke ord. Vi/jeg har vært veldig opptatt av "at vi satte jo L klokka 09 så da må vi sette L kl 21 også. Ikke nødvendig.).

I kveld igjen ble det føling. 3,4 og "mamma, jeg føler meg så rar". Jeg og mannen diskuterte på forhånd- en hel enhet eller en halv? Det var ikke så lenge siden hun hadde fått tre rapid til måltid, men det ble én, og mamma fikk rett, dessverre. (Enkelte ganger er det nemlig slett ikke morsomt å "gjette riktig".)

Men vi fikk en fin repetisjon i dag i forhold til føling. Gi litt drikke først, og ha litt is i magen før fast føde. Vi har vært litt paniske i forhold til føling og mat og føyd R sin umiddelbare sultfølelse. Men den roer seg altså ganske kjapt, bare hun får litt drikke å jobbe med først.

Ellers kan nattmennesker som oss med fordel sjekke bs klokka 02, hvis vi sitter oppe så lenge, i stedet for 04. Så lenge det har gått to timer etter mat er det ett fett. Bs er bs - når vi snakker om denne type kontrollmålinger.

Og, ja - stix skal vi ikke bry oss med, foreløpig. Så lenge vi klarer å ta henne greit ned etter kjappe høye bs, er det unødvendig. Hun vil ha sukker i urinen på bs på 15 og oppover, men så lenge vi kjapt får henne ned vil dette tisses ut. Men blir hun skikkelig syk - får halsbetennelse eller influensa - og vi ikke får blodsukkeret hennes ned, skal vi sjekke ketoner. For da er det meget mulig syreforgiftning på gang, og hun skal legges inn. Oj.

Denne bloggposten er neppe nyttig for andre enn meg selv, men det måtte skrives ned. Beklager stream of consciousness.

Ellers setter jeg umåtelig stor pris på at dere legger igjen et ord eller to. Virkelig. Takk.

Levemir - dag 4

2010-06-27T21:29:00.000+02:00

Så mye nytt er det ikke å melde fra Levemir-fronten. Vi svever høyt og lavt og har ikke hatt en eneste morgen under 6 siden starten. I går var lavest tall 5,5 og høyeste 19,3! Snuppa var med pappaen på jobb, og matinntaket skulle ikke tilsi at det gikk så høyt. Brødmaten var av det grove slaget, og isen hun fikk var en saftis med tilpasset insulindose.

I dag er også laveste tall 5,5 og høyeste 11,5, men sistnevnte tall teller ikke i og med at det var sjekkmåling én time etter mat. En time seinere var hun nede i 7,8. Likevel - det hadde vært godt med en dag med gjennomgående lavere tall.

Ellers surfer jeg om diabetes og leser sikkert litt for mye. Om foreldre som sjekker urin for ketoner på regelmessig basis. Vi har vel målt et par ganger siden diagnosen var et faktum. Ikke synes jeg stixene er enkle å tolke, heller. Og høyt bs fordi man har bommet på insulindosen tilsier vel ikke at man må sjekke urin? Eller er jeg på jordet?

Og mens jeg skriver roper snuppa at hun ikke føler seg så bra. Hun skjelver og er 2,4. I rest my case.

Levemir - dag 3

2010-06-25T14:35:00.000+02:00

Ingen dag er lik. De siste dagene har R våknet med bs på 7,3, 6,3, 8,6 og 10,8.
Siste måling i går kveld var 10,7, og samsvarer dermed godt med dagens første måling - bortsett fra at hun var 4,4 klokka 01 i natt og mannen måtte ile til med mat.

I går var hun forresten på vift med venninne. Ut på sykkel med lommeboka og diabetesmappa og ei lita føling i forkant som gjorde mammaen ekstra nervøs. Hun kjøpte både softis og blomster. Det siste til meg. ♥

Diabetesmappa hadde venninna tatt med seg hjem, men vi fikk tak i den til sist. Og jeg var lykkelig over at nok en ekspedisjon gikk greit.

* * *

I natt sov hun i vår seng igjen. Men tro bare ikke at kosedyrene mangler omsorg av den grunn.

Skyfri himmel

2010-06-24T01:21:00.000+02:00

Levemir - dag 2

2010-06-23T13:04:00.000+02:00

Fy og skam og flau. Jeg klarte ikke å våkne til nattmåling. Slo av vekking på mobilen og forsvant inn igjen i søvnen. Sånn går det når snuppa sniker seg inn til meg i senga og underbevisstheta sier at da er det trygt.

Og trygt har det nok vært. Hun har sovet rolig og våknet med bs på 6,3. Gikk høyt utpå kvelden i går også, men denne gangen lot jeg være å korrigere siden hun allerede hatt fått noen runder rapid. Men legens ord om at hun med Levemir skal sovne og våkne med samme blodsukker, det går jo bare ikke. Da skulle hun jo våkne med høye tall?

Tåmodighet er en dyd.

Levemir - dag 1

2010-06-22T14:55:00.000+02:00

R var høy i går kveld. Hun lå på rundt 14 og var på siste måling før vi la oss oppi nesten 16. Det ble en del rapiddoser i løpet av kvelden, noe jeg tror er årsaken til at hun var 3,7 da jeg målte henne klokka 4 på natta.

Jeg er sulten!

Sa hun da hun til sist våknet. (Jeg prøvde å stikke henne et par ganger med det resultat at hun rykket handa til seg og gjemte den godt under dyna hver gang ...) Så ble det til at hun fikk stikke sjøl, fikk et glass appelsinjuice som hun drakk med andakt, og så var det inn i vår seng. Hun sovnet heldigvis ganske fort igjen, men jeg ble liggende og vri meg lenge. Sulten var jeg også. :-)

I morges var hun 7,3. Jippi! Jeg er veldig spent på resten av dagen og natta som kommer. Det er møkkasommervær og mye stillesitting foran data på henne i dag.

Finspist

2010-06-21T22:17:00.000+02:00

Det er rart med mat. Før vi ble lagt inn på sykehuset hadde R knapt smakt knekkebrød. Men der og da sto det framme, og ble på ett eller annet vis hennes nye mat. Knekkebrød med brunost. Morgen og kveld. Ikke det optimale, men for oss var det viktigst at hun spiste. At hun nå er - unnskyld uttrykket - dritlei knekkebrød med brunost, skjønner vi godt.

Å ha en finspist diabetiker i huset er ei ekstra utfordring. Og vi sliter virkelig med å få til et variert kosthold.
Så hva spiser hun?

knekkebrød (grovt og fint) med brunost eller salami
ristet brød med leverpostei (den er ny, gitt)
risengrynsgrøt (elsker)
hamburger (med grovt brød)
fiskeburger (med grovt brød)
pølser (med ris eller brød)
tomatsuppe
fullkornsspaghetti (har vi dårlig erfaring med)
taco (det vil si kjøttdeig pluss litt ost, agurk og grovt pitabrød)
og drikker Fun Light

Før diagnosen gikk det mye i hurraprodukter som nudler og yoghurt.
Hva jeg vil fram til med dette innlegget? Vet ikke. Trenger bare å skrive det ned. Tusen mattips hjelper jo ikke på den som rynker på nesen av det meste, men jeg tar gjerne imot tips likevel.

Og så depper jeg litt i kveld over å ha bommet på insulinmengden. Tre dager uten ansvar og vips - total amatør!

Kontroll

2010-06-21T17:12:00.000+02:00

Så var dagens kontroll unnagjort.
HbA1c: 7,9. Ideelt sett burde det vært litt lavere (mellom 7 og 7,5, ifølge vår dia-sykepleier), men de to ukene med høyt bs har nok virket inn.

Vi ble enige om å bytte fra Insulatard til Levemir. (Legen kunne ikke svare på hvorfor vi ikke fikk Levemir fra starten av.)
Jeg liker ikke at vi hele tida har vært nødt til å ta med i beregninga at Insulatarden tar R ned. På dagtid er det greit, men ikke på natta, siden R er så vanskelig å få målt. Med Levemir får vi forhåpentligvis en jevnere kurve, men det betyr noen nattlige målinger framover før vi skal på sykehuset neste mandag og ta en prat om hvordan det har gått.

Hvis jeg forsto alt riktig (legen var stressa og all informasjon kom i turbofart), vil like bsmålinger (som 10 på kveld og 10 på morgen) indikere at vi har truffet riktig med insulindosen. Er hun mye lavere påfølgende morgen enn på kvelden, må vi justere mengden ned. Men vi må la det gå noen dager før vi går inn og korrigerer. Godt dia-sykepleieren ikke går på ferie før i midten av juli. Jeg kjenner at jeg kommer til å trenge henne framover.

(Er det normalt at man som diamamma av og til kjenner det som om hodet skal sprenges?)

R skal også få juniorpenn, slik at vi kan gi halve enheter ved behov.
Hvorfor vi ikke fikk den i utgangspunktet, se det var også et spørsmål uten kloke svar.

Første frihelg

2010-06-20T16:55:00.000+02:00

Så er første "frihelg" straks over. Frihelg i den forstand at jeg ikke har målt et eneste blodsukker siden fredag. Årsak: Mannen og snuppa har vært på besteforeldretur og er i skrivende stund på tur hjem.

Men det er rart med det. Hun har vært i tankene mine hele tida. Og selv om jeg har kunnet sove (etterlengtet) lenge, har jeg våknet i den tida vi pleier å måle og sette basaldose i helgene.

Tekstmeldingene har tikket trofast inn fra mannen. Med svært gode tall. Han har gjort en kjempejobb.

I morgen skal vi på første skikkelige tremånederskontroll siden diagnosen. Jeg er spent!

Avslutning

2010-06-18T13:43:00.000+02:00

I dag er det avslutning på skolen for jenta mi.
Jentene kunne ha med noe salt, guttene noe søtt.
Vi avtalte at hun skulle ringe når det var tid for godteri.
Hun ringte, og var 4,7. Og hun var fortvilt i stemmen. Det var ikke så mye godteri igjen og hun hadde lyst til å spise masse og hva gjør man da, når man ikke aner betydninga av mye eller lite igjen?

Jeg ba henne sette én enhet, siden Insulatarden tar henne ned midt på dagen. Så får hun heller kose seg med godteriet og vi får ta henne ned hvis behov når hun kommer hjem.

Noen som oss

2010-06-15T08:38:00.000+02:00

R har kjæreste. Han er fersk, men har vært forelsket i henne siden første klasse. Nå er de snart ferdig med tredje.
I går var hun eneste jente i guttebursdagen hans. I går ga de hverandre tegninger der det sto at "Du er verdens beste kjæreste". Og verdens beste kjæreste bryr seg ikke om at R har diabetes. Det er hun så glad for. Han passer så godt på henne. Det er mammaen ekstra glad for.

Strykkarakter

2010-06-14T15:02:00.000+02:00

Nå er jeg en smule frustrert.
R har gått hele skoledagen uten mat, og det har attpåtil vært idrettsdag. Bs nå: 3,9 og ei skjelven jente.
Vi visste ikke at det var idrettsdag (siden hun var borte fra skolen fredag og dermed var uten ukeplan), men hadde vi visst det, skulle vi insistert på frokost i dag. Hun ville absolutt ikke ha. Ikke så rart, i og med at hun har ligget - og ligger - høyere enn hun pleier. Og dermed - antar jeg - ikke kjenner seg sulten. En formildende omstendighet er at læreren visst nok hadde prøvd å få henne til å spise, men at R (fortsatt) ikke ville. Likevel. Nå har både datter og lærer fått noen formaninger, den ene verbalt, den enda på epost.

* Etter mitt lille jippi i går kveld, steig snuppa utover natta. På 13,2 i bs satset jeg på at Insulatarden tok resten. Da var klokka halv tre. Men hun var 10 da hun våknet. :-(

Prøvde å ringe diabetessykepleieren i dag, men hun er bortreist i noen dager.

* Sjekket akkurat hvordan R setter penn. Nåla halvt inn og en dråpe igjen på huden etterpå. "Det pleier ikke alltid å være sånn", bedyret hun.

* Det er sikkert ikke en spennende blogg, dette, med kloke tanker om diabetes, men dere som leser får ha meg unnskyldt at det mest blir frustrasjon.

Setter hun det feil?

2010-06-13T22:07:00.001+02:00

Ny høy kveld.
Og vi leiter etter nye forklaringer, og lurer nå på om hun rett og slett setter nåla feil?
Hun vil jo sette penna sjøl, heldigvis, men vi har registrert at hun holder tommelen på toppen av penna før hun trykker, og dermed kommer det litt insulinvæske på magen før nåla går inn. Insulin som skulle vært med nåla inn.

Nå lærte jo R å sette penn allerede mens vi var innlagt på sykehuset, men minnet sier meg at sykepleierne ikke brukte tommelen før dosen skulle settes. Eller husker jeg feil?

I dag har hun gått fra 5,5 til 8,3 til 15,2 til 11,1 til 9,9 til 17,3 ... Det kan bli ei lang natt.

**

Oppdatert: 9,6 kl 23.10. Jippiiiiiiii!

Fin utflukt, men ...

2010-06-12T23:37:00.001+02:00

I dag har vi vært på tur. Jeg, mannen og snuppa. I den lokale diabetesforeningas regi. Flere timer med buss, så tett på gaupe, ulv, elg, jerv og bjørn. Vi koste oss!

Men frøkna var nok litt skuffet. For hvor var de andre diabetesbarna? Vi var 60 voksne og 10 barn. R var det eneste barnet, så langt vi kunne se, med type 1. For jo, aldersgjennomsnittet på de voksne sa oss at her var det type 2 på tur. Med barnebarn. Som gjør slik besteforeldre gjør - og skal gjøre - ga barnebarna en god dag, og ga dem det de ville ha.

Men da er det ikke så lett å være foreldre når bussen stopper for siste rast og de andre ungene raser inn på bensinstasjonen for nok en is. Og vi holder igjen. Hun hadde allerede fått to, pluss pølse og hamburger og kosedyr.

Lett skal det ikke være.

--

Vi har klart å holde et ok bs i dag. Litt høyt innimellom, men ikke sjokkerende.
Etter at vi kom hjem og snuppa hadde fått kvelds og vi hadde gitt både nattdose og vært raus med rapiden (siden hun har vært en del høy i det siste), sa hun plutselig: "Jeg tror jeg er lav".
Hun var 2,9. Og jeg kjenner at jeg er så glad for at hun kjenner sin kropp. Fine, flinke jenta mi! ♥

Oppoverbakke

2010-06-10T22:45:00.000+02:00

Streiken er over, men blodsukkeret fortsetter å herje. Høyt.
21. juni skal vi på kontroll. Det er jeg glad for, for nå sliter vi virkelig.

Det kan se ut som om hvetebrødsdagene er over. Vi bommer i hvert fall hele tida, og det er ingen god følelse. I dag har hun svingt fra 4 til 15.9. Det siste tallet målt nå nettopp, etter å ha bs rundt 8 ved kvelds. Nok en høy kveld altså, og det gjør det ikke enklere at vi virkelig sliter med å måle bs på natta. R sover sjelden tungt, så hun våkner rasende når vi forsøker å måle. Slår oss bort, skjeller oss ut og nekter. Basta.

Og man kan da ikke ta bs ved tvang? Jeg klarer det i hvert fall ikke.
I dag våknet hun med bs på 9 etter at vi satt 2 IE ved siste måling i går kveld, da hadde hun over 17.
Og maten i dag har ikke vært ille, etter det jeg kan forstå.

Kanskje vi bør øke basaldosen på dagtid ...

Sykkeljenta

2010-06-08T22:44:00.000+02:00

Utrolig. Eller kanskje ikke.
Mandag 7. juni: Totalt får snuppa 6 lange (to morgen/fire kveld) og 9 korte IE. Det er streik, det er innevær, det er mye stillesitting.
Tirsdag 8. juni: Totalt får snuppa 6 lange (to morgen/fire kveld) og 2 korte IE. Mannen har fri, det er godt vær, og det sykles!

På sykkeldagen setter R til livs

1 fylt kjeks
2 pølser med brød
1 fylt kjeks til
1 softis
1 pølse til med brød
2 fine knekkebrød med brunost
litt appelsin (for å få henne opp på tampen av kvelden)

Jammen godt at den jenta liker seg på 2 hjul!

What A Night!

2010-06-04T20:45:00.000+02:00

... eller dag, om du vil.
Denne streiken, altså.
Klokka tolv kom mannen på jobb med snuppa. Fint bs da, men så fikk hun en plate vaffel med jordbærsyltetøy. Satte ins. Hjemme var bs fortsatt fint. Så da fikk hun den grøtskåla hun ville ha. Og dermed var vi i gang. Har målt og målt og gitt insulin på insulin. For to timer etter middag viste tre målinger etter hverandre 19, 15 og 22. Den siste på en annen bs-måler, for å være på den sikre siden.

Og sånn holder vi på. Jenta er tørst, tisser, er sulten, vil har mer mat og jeg synes det er tøft å stå alene og klø meg i hodet og være redd for å gi henne så mye ins at hun faller dramatisk. Blæh!

Nattdoser er hermed satt tilbake på 4.

Jeg gleder meg til å skrive noe rasende festlig og positivt på denne bloggen, gitt.

ps: Er vafler gift for diabetikere? (Det var kantinevafler, så vi vet jo ikke hva som er i dem. Nok en lærdom lagt i den store blå boka.)

Og vi våker litt igjen

2010-06-03T00:27:00.001+02:00

Etter gode dager kommer tyngre.
Det er skolestreik og snuppa sprenger grenser. Jeg og mannen veksler på å jobbe, og siden han går kveldsvakt denne uka har vi latt R besøke venninne noen timer mens jeg er på jobb og han er på jobb. Vi snakker på mobil med henne, vi tekstmelder, hun har med toalettmappa og hun har med mat, men kontrollen - den der man er til stede og ser og tolker og vet - den svekkes.

Akkurat nå målte jeg henne til 21. Det er over midnatt, og jeg satte to enheter. Dia-sykepleieren vår sa at vi skulle sette én og én enhet, men erfaringa er at de tar henne veldig sakte ned når hun er så høy. I tillegg har hun våknet på bs under seks de to siste dagene, og jeg satte ned basaldosen fra 4 til 3, etter tidligere råd fra legen.

Så er det bare å vente og se. Jeg mistenker at hun i dag har gått litt for lenge uten mat (dog med helt fint bs hele veien) og så fikk hun først grøt (med doser NovoRapid som tidligere har fungert helt tilfredsstillende) og så ville hun ha litt kokt ris til kvelds. Med nye doser NR som har fungert før.

Som diamamma føler jeg av og til for å straffe meg selv. Straff som fortjent for ikke å ha fått det til. Men den største straffen får den nydelige jenta mi som igjen måtte rykkes ut av sin prinsessesøvn for å sette penn.

Sukk og sukk.
I morgen (eller i dag blir det vel) skal jeg på foredrag med en av Norges ledende forskere på diabetes. Jeg håper jeg kan overlate henne i min pappas varetekt med et godt bs.

---
01.22: Snuppa nekter å la seg måles. Jeg stikker, og hun vrir seg unna. Nytt forsøk om en halv time. Måtte hun sove dypt.

Så hva gjør vi nu?

2010-05-28T23:08:00.000+02:00

I kveld har snuppa trolig bare fått i seg halvparten av nattdosen.
Penna sto på 2 etter at 4-enhetersdosen var satt, men snuppa påsto hun hadde satt fire, og jeg tenkte at den kanskje var blitt vridd etter bruk.

Så hva gjør man når klokka er 23 og hun har bs på 15?
Setter en basalenhet til eller NovoRapid?
Nattmåling?
Jeg har gitt henne 1 enhet NovoRapid, så får vi se det an....

Visst gjør det vondt

2010-05-20T23:25:00.000+02:00

... når man må vekke et barn som ikke vil vekkes.
Nettopp hadde R bs på 15. Det ble for lite NovoRapid til kvelds, mannen hadde prøvd å sette fram en alternativ kveldsmattallerken, utover knekkebrød som hun har sverget til etter at vi ble lagt inn på sykehuset.

Mammahjertet blør og blør, men jeg fikk henne våken. Hun ville ikke at jeg skulle sette penna, det har hun ikke villet siden hun begynte å sette den sjøl, og til sist fikk jeg henne så våken at hun gjorde det selv.

Nå ligger hun i vår seng, og alt det vonde endte i gode klemmer og kyss og kjærtegn og god natt, men visst gjør det vondt. Veldig vondt.

Hadde hun bare hatt pumpe.

Det store spørsmålet

2010-05-19T22:37:00.001+02:00

Det eneste sikre med diabetes er at ingenting er sikkert.

Etter høye blodsukkerverdier de to siste dagene, slo det kontra i dag.
15 enheter insulin i går. 6 i dag!
R våknet i fin form, og slik fortsatte dagen. Utegym på skolen, etterfulgt av for henne noe helt nytt: Kjøpesenterbesøk. Med venner. Som hadde noen 17.maikroner brennende i lomma og ville påspandere henne softis. Hun hadde bare 4,0, så tok ikke ins. Nytt vennebesøk (hadde fortsatt ikke vært hjemme etter skolen), med mer godteri. (Pappaen hadde telefonkontakt med henne hele tida, og stakk til og med innom kjøpesenteret for å se hvordan det gikk, ikke populært, nei, men klokt, for der var plutselig diabetesmappa forsvunnet og vennene løpe rundt som kyllinger mens de leita - og fant!) Vel, det ble sjokolade hos venner, likevel lå hun på fem da hun kom hjem. Fortsatt uten insulin. Og etter tomatsuppe med brød til kvelds var hun ikke høyere enn 7.

Så nå venter vi på smellen. Går hun høyt utpå natta?
Eller lavt? Vi satte ned insulatarden til 3. Gud vet om det er klokt, men det var magefølelsen.

ps: Nattmålinga mi gikk ad undas. Jeg fikk stukket, men måtte gi opp. Som jeg ønsker meg blodsukkermåling per pust!

ps2: Barnelegen ringte. Ikke tegn til cøliaki. Lettelse!

Merkedager

2010-05-18T19:13:00.000+02:00

17. mai, ja.
Han nevnte den, legen, da vi var der på kontroll. En av merkedagene vi skulle gjennom det første året etter at diagnosen var et faktum. Nå har vi vært igjennom. Vi sto, men fikk vel ikke stjerne i boka.

Tog droppet vi. R ville ikke. Hun hadde øvegått på skolen og var fornøyd med det. Vi brukte morgentimene til å få i henne litt skikkelig mat, før det var på med bunad og tur til skolen. Der kjøpte hun lodd (og vant, etter å ha loppet faren for en anseelig sum), spiste to biter sjokoladekake, et beger med popcorn, kjøpte en gassballong og var fornøyd. I et strålende vær, forresten.

Hjemme ble det 2 pølser med brød, 1 kroneis, 1 saftis, ett halvspist ostesmørbrød og ett knekkebrød, før hun ved siste sjekkmåling altså lå nede på 5. To nye knekkebrød måtte til, pluss litt melk. Da vi la oss i 01-tida var hun litt over 9. Da hun våknet i dag var hun 10,2. Klaget over hodepine og vondt i magen. Hun kviknet raskt til, men mannen, som hadde fri, måtte hente henne på skolen klokka 11. Da var hun 14,6 og hadde ikke spist noe.

Blodsukkeret har gått ned utover dagen, men hun er fortsatt høyere enn "normalt". Virker ellers i fin form.

Enten har hun en infeksjon i kroppen (men ikke spesielt feber), eller så krever hun mer insulin (har ligget nede på 9 døgnenheter ei stund) eller reagerer hun på Extra sukkerfri tyggegummi?

Tror jeg må sette klokka på vekking i natt.

17.maitallene: 7,3, 5,2, 7,3, 6,8, 14,0, 12,9, 7,6, 5,0 - og 9.

Jojo

2010-05-13T18:41:00.001+02:00

Noen dager blir alt bare tull. I dag er en sånn dag. En "spise og blir aldri mett"-dag. Da er det vanskelig å holde blodsukkeret stabilt og få til tre-fire timer mellom hvert måltid.

I dag har R spurt etter mat hver andre time. Sulten. Jeg er sulten. Og jeg kan jo ikke nekte henne mat heller. Så blodsukkeret har gått fra 4,8 til 11,2. Og jeg sliter med å finne riktig insulinmengde. (Og pappaen hennes er på jobb, så det er ingen å diskutere det med.)

Jeg gjør mitt beste og gleder meg over det vakre vårværet. Hagearbeid har alltid vært min avkopling. Men selv ikke det klarte å holde diabetestankene unna.

Det er visst en sånn dag, ja.

---

Jepp. 23.30 var bs på 16,2. Én ekstra enhet satt (hos søvnig frøken som insisterte på å sette selv. Hjertet blør.) I skrivende stund har jeg gitt opp å måle nytt bs. Prøvde, men hun våknet, og det ble den forbannede Error og nå slår hun meg vekk. Fandens diabetes!

Man blir litt rar

2010-05-11T21:06:00.000+02:00

... som mamma til et diabarn.
Hver gang jeg går forbi kjøkkenvinduet og ser på den digitale temperaturmåleren, tenker jeg blodsukkerverdier.
Og i natt drømte jeg at R hadde blodsukker på 17. Kanskje fordi hun hadde litt over 10 da mannen målte før han la seg. Og i dag var hun bare ikke sulten på skolen. Hun ville rett og slett ikke ha mat, og klagde på vondt i magen. Selv uten føde - og lek i friminuttet - økte blodsukkeret.

Hun har klaget på magesmerter før. Vi har trodd at det skyldtes endringer i maten. Hun gikk jo fra å spise nesten ingenting til å ha regulerte måltider. Og legen undersøkte henne på 14-dagerskontrollen og mente vi skulle stille magesmertene i bero til sommeren.

Men vi vil ikke vente. I dag ringte jeg diabetessykepleieren vår og ba om en cøliakitest. Vi trenger ikke flere bekymringer enn de vi allerede har. Hvis de ikke er reelle. Så vi er spente, nå.